Nå blir Lauri islending

Han har alltid vært «kjerringa mot straumen», finske Lauri Pietikäinen (53). Fra de dype skoger kom han til Norge i 2000 og ble fisker. Nå blir han islending, i en tid da islendinger flest kommer hit.

Ingen vet nøyaktig hvor mange finske ungdommer som har kommet til Stø for å egne line. For svært mange av dem har Lauri vært første kontaktpunkt.

- Islendingene har tapt mye penger, men bevart det viktigste, nemlig troen på framtida. De har en fantastisk innovativ evne og det er ingen grunn til å synes synd på dem, sier Lauri, som reiser til Vestmannaeyr i april for å ta hyre på en større garnbåt. På sikt vil han flytte dit. Han må bare bli ferdig med ett og annet her i Norge.

Rastløs sjel

Det var 16. januar i 2000 at Pietikäinen første gang steg ut av bilen på Stø, ytterst i Øksnes kommune. Vinterfisket hadde akkurat startet, han skulle bare egne line i noen måneder, før han tok fatt på våronna hjemme på gården i Nord-Finland. Egentlig var han ungdomsskolelærer denne vinteren, han underviste valgfagelever i jord- og skogbruk, men det ble for få betalte timer, i et ellers godt betalt yrke. Så han dro ut til norskekysten for å finne noe å leve av, slik generasjoner av finner har gjort før ham.

Der fant han et trivelig lokalsamfunn han gjerne ville bli kjent med. Dessuten fant han at her var jobb til flere. Samme høst var han tilbake. Da hadde han med seg tre til.

Slik begynte det finske eventyret på Stø, som førte til at fiskerne ikke lenger trengte å bekymre seg stort for egninga. Den gikk automatisk. Finnene organiserte det hele, formelt i regi av fiskekjøper Gunnar Klo AS, men egentlig gjorde de det helt på egenhånd. Med sin rastløse sjel hadde Lauri vært overalt i Europa, kontaktnettet var imponerende, og snart var egnebuene på Stø blitt internasjonal sone, med egnere fra Russland, Litauen, Slovakia og Nederland. Foruten de mange finnene, som du nå støter på overalt. Daglig leder i hvalsafariselskapet i været, Arctic Whale Tours, er Camilla, med det velklingende etternavnet Ilmoni. Mens den lokale egneadministrasjonen drives av Lotta Leino og Arto Laukkanen. De rekrutterer ungdom, ordner papirer og lærer opp de nyankomne sesongarbeiderne. Mange av dem kommer tilbake, år etter år, og noen har gått enda et skritt lenger, og flyttet hit. Mye takket være finnene er Stø blitt som en magnet for fremmedfiskere som sverger til den gamle bruksformen. For her er det meste på stell.

I 2006, etter flere tusen ferdig egnede linestamper og et svært så allsidig engasjement på land, gikk Lauri et skritt videre og ble fisker. Snurrevadbåten «Morgenstjerne» trengte en ekstra mann, og finnen var klar. Siden har han vært om bord i den15 meterlange stålbåten. Etter hvert er sønnen Erik (19) blitt kollegaen hans, etter å ha startet karrieren som tungeskjærer på bruket.

Lauri mener finnene har ett og annet å lære bort når det gjelder integrasjon.

- Jobb med integrering

I naboværet Myre er alt blitt gigantisk. Stedet er blitt fullt av fremmedarbeidere, etter de store utbyggingene siste år. Lauri er bekymret. Dette er noe helt annet enn det som har skjedd på Stø.

- Kommunen burde sette seg ned og utarbeide en integreringsplan. I motsetning til på Stø er det ikke individer men store grupper som kommer hit for å jobbe, de har fått jobb gjennom vikarbyråer og de vil ikke være de samme som kommer tilbake neste år. De trenger ikke lære språket, de trenger ikke involvere seg i bygda, de kan holde seg for seg selv til sesongen er over og de reiser hjem. Spørsmålet er hva som skjer med lokalsamfunnet når dette har pågått en stund. Bedriftene selv har mer enn nok med å skaffe husrom til de ansatte og holde hjulene i gang. Men kommunen burde absolutt se på de sosiale sidene av denne arbeidsinnvandringen.

Som finsk statsborger har Lauri en helt annen oppfatning av de norske fiskeværene enn hva de fleste nordmenn har, og peker på at avstanden mellom gårdene i Finland nå er blitt så stor at lokalsamfunnene smuldrer opp. I de nordnorske fiskeværene er det helt motsatt. Tette relasjoner, sterke bånd mellom mennesker. Det tiltaler meg, slik det tiltaler de andre finnene her ute. Dessuten er det masse humør. Vi bruker å si at det er mer latter i en norsk begravelse enn et finsk bryllup…

Turistguide

Han er vel bevandret i språk og i nordisk kultur. Han er utdannet gartner - han har forresten kjøpt en liten gård i Øksnes, som han driver ved siden av fisket – og han har, som en av svært få fiskere, tatt utdannelse som turistguide. Når han ikke er på havet og fisker om sommeren, er han på havet som guide for hvalsafari. Der viser han fram havets kjemper for turistene, på tysk, engelsk, finsk og norsk. Han er både filosofisk og sosiologisk anlagt og trekker inn kultur og tradisjoner når ting skal forklares.

- Ingen får bedre kontakt med turistene enn guidene, sier Lauri, som er nøye med å invitere gjestene inn på egnebua, og fortelle dem at vi ikke driver rovdrift på havet her ute. Torsken, hysa og seien høstes bærekraftig, og europeerne kan spise med god samvittighet. Så får de vite at bedriften på Stø har EU-nummer 119, og at de hjemme i Tyskland eller Nederland kan gå til den lokale fiskebutikken og spørre etter linefanget hyse fra Stø, husk nummer 119, og at det slett ikke er dyrt. Mange av gjestene har gjort akkurat dette, og funnet at det stemte.

- Dette er den beste måten å nå den europeiske opinionen på og demme opp for feilaktig propaganda om fiskerinæringa. Vi burde virkelig alliere oss med reiselivsnæringa, her får vi jo førstehåndskontakt med dem det gjelder, og vi kan knytte sterke bånd som varer i årevis.

Vestmannaeyr

Men finnen med så sterke bånd til Øksnes har ikke tenk å bli øksnesværing for evig. For to år siden dro han på selvfinansiert studietur til vulkanøya Vestmannaeyr utenfor sørkysten av Island, for å se nærmere på fiskerinæringa og lokalsamfunnene der borte. Island hadde lenge stått på ønskelista, ikke minst fordi de har et linefiske som ligner mye på det norske. Hva er likheten, hva er forskjellen? Hva kan vi lære av hverandre?

Det er forresten ikke første gang han er på Island, i 1983 jobbet han et halvt år som gartner, på eksotiske Hveragerdi sør for Reykjavik. Ved hjelp av varme kilder og islandsk lys produserer gigantgartneriet både agurker, tomater, salat og paprika, foruten litt bananer fiken og appelsiner, og nå startes det også oppdrett av den tropiske oppdrettsfisken tilapia ikke langt unna. To eksempler på den islandske innovasjonen som Lauri er så opptatt av.

- Så det er mye å lære. Av en eller annen grunn kan islendingene tjene penge på å tørke hyse, mens her i  Norge sier alle at det ikke lønner seg. Jeg blir nysgjerrig. Hva er islendingene har, som vi mangler?

Studieturen til Vestmannaeyr ga nye kontakter, og det er gjennom disse han nå drar over halve Atlanteren for å prøve seg som fisker. I første omgang for et halvår. Fiskerisamfunnet han kommer til er tett, det teller 5000 mennesker og har knapt sin like i Norge.

Finnen tar en snartur hjem til Stø i august, for å delta på et fortellerseminar, men så er det tilbake til islendingene, til fisking, skriving, blogging.

Vinteren 2013 er han igjen å finne om bord på «Morgenstjerne». Da skal Erik avtjene verneplikten i den finske marinen, og Lauri tar hans plass fram til sommeren. Men deretter er planen å bli islending for godt.

I hvert fall til han finner på noe annet…

Opprettet 21.03.2012 07:58. Sist oppdatert 21.03.2012 07:58

Kommenter via Facebook