Kyst og Fjord
Forsiden » Debatt » De som vakt skulle være

De som vakt skulle være

De viktigste punktene i fiskeriminister Elisabeth Aspakers sjømatmelding, presentert i Tromsø før helga som regjeringas opplegg for en mer lønnsom fiskerinæring, er grunnleggende feil.  Mye tydet på at her kan Solberg-regjeringen gå på et nytt nederlag – avhengig av KrFs og Venstres fiskeripolitiske forståelse.

Publisert 14.01.2016

Dersom målet er ytterligere å berike landets rikeste, og i tillegg spekulanter på børs fra både inn- og utland, er fiskeriministerens fra før velkjente oppskrift for organisering av fiskeriene for framtida – rett.

Ikke slik det skal gjøres

Intensjonene i meldinga later til å være de aller beste – ønsket om å øke lønnsomheten i hele næringa, men der stopper den alminnelige enighet. Det er ikke slik det må gjøres! Meldinga er uklar på mange punkter, og kan føre til nær sagt hva som hva som helst, etter at ekspertgrupper får gjort tiltenkt jobb.

Det vil føre alt for langt å ta opp alle stridspunkt i meldinga, bare noen få som har vakt spesiell forargelse: Regionalisering av leveringsplikten. – Fjerning av bearbeidingsplikten. – Revidering av Deltakerloven (Råfiskloven) som ble vedtatt endret så sent som for to år siden. – Fjerning av forbudet med ombordproduksjon i torsketrålgruppen for fartøy uten leveringplikt. – Frata fiskerne retten til selv å bestemme sin minstepris, som har fungert utmerket i 70 år. (I andre næringer bestemmer selger sin pris etter drøftinger med kjøper.)

Spill for galleriet

Sjømatmeldingen er klekket ut av professorer – og byråkrater i departementet. Ikke en eneste aktiv fisker eller industri-arbeider er funnet verdig, og tatt med på reelt råd. – Det tross omfattende høringsrunde etter Tveterås-utspillet med resultat som ikke kunne romme noen tvil. – Et slags spill for galleriet. – Kritikk og fordømmelsen er omtrent total på vesentlige punkter. Mange oppfatter meldinga som en krigserklæring mot en levende kyst.

Aspakers ønskedrøm synes å være: Bare dumt å plage seg med små sjarker og ditto produktive småsamfunn langs kysten, når eksempelvis én og samme supertråler – Røkke-eide Gadus – alene, og med ganske få mann, kan fiske like mye som 100 sjarker. – Frossenfisk-eksport gir null arbeidsplasser på land, og null lønnsomhet for landet, i tillegg til de tapte arbeidsplasser.

Kommende katastrofe

Om man på den andre side ville at utbyttet av fiskeriene med landbedrifter fortsatt skal tilhøre kystfolket, og dermed levende kystsamfunn, så varsler fiskeriministerens råd til regjeringen, en kommende katastrofe.

Heller ikke statskassen har merkbart utbytte av pengene som frossen-fiskeriene innbringer. De havner i lommen på børsspekulanter. Færre tjener mer. – Pengefolkets advokater er dessuten flinkere med skatten enn sjarkfiskerne. 

Norges Fiskarlag (NF) går stille i dørene, og må antas å bety en slags godkjenning av ministerens framlegg. – Laget blir nok, mye på grunn av navnet – Norges Fiskarlag – av alt for mange politikere antatt å representere fiskernes gjengse syn. – Ingenting kan vel være lengre fra sannheten.

Fiskeribladet/Fiskaren applauderer, og gir i hovedsak uttrykk for at dette er rett politikk for framtidas fiskerier. – Bladet som i alle fall tidligere sto vakt om fiskernes interesser og bar fram fiskernes oppfatninger, svikter etter manges mening når de nå vakt skulle være.

Ei forklaring kan kanskje være at Norges Fiskarlag i dag domineres av storbåteierne. – Fiskeribladet på sin side fikk for noen år siden nye eiere, med et noe annet fokus. – Om det kan være årsaken blir spekulasjon.

Lytt til kystfiskarlaget

Norges Fiskarlags manglende interesse for «småbåtene» ga fødselshjelp til Norges Kystfiskarlag. Laget har som formål å fremme nettopp kystfiskernes og de mindre båteiernes interesser. – Det er denne flåten vi kan takke for at vi i det hele tatt har virksomhet på kysten.  – Laget spås etter fiskeriministerens sjømatmelding å få enda større oppslutning. – Det er all mulig grunn for politikerne som til syvende og sist skal avgjøre norske fiskeriers framtid, å lytte nøye til Kystfiskarlaget.

Vi må tilbake til leveringsplikt for de av trålerne som etter avtale var pålagt å sørge for nødvendig råstoff til landanleggene. Vil eller kan ikke tråler-rederen (Røkke) det, må konsesjonene, som ble gitt kun på dette grunnlag tas tilbake av samfunnet, og gis til kystflåten. Det vil kunne sikre råstofftilførsler og lønnsomme anlegg. Det motsatte vil være knefall for brutte avtaler og løfter. Vanskeligere er det faktisk ikke.

Kommenter via Facebook

Debatt

Karl Glad Nordahl

Levert av Open Concept AS