Kyst og Fjord
Forsiden » Debatt » Eierskap på dispensasjon

Eierskap på dispensasjon

Fiskerinæringen er en næring som politikerne elsker å mene noe om. Men også en næring som politikerne ikke helt blir klok på.

Publisert 11.12.2017

For oss som studerer næringen er det to ting som synes klart: Politikerne er misfornøyd med dagens situasjon. Men de vil helst ikke gjøre noe med den.

Det er absolutt noe paradoksalt i politikernes holdning til fiskerinæringen. Utredningene om norsk fiskeripolitikk har vært mange, vi har sett flere bare de siste årene. Og det er fortsatt uklart hva politikerne vil gjøre med utredningene om kvotesystemet, om pliktsystemet, om Sjømatindustriutvalget anbefalinger og den bebudede meldingen om helårlige arbeidsplasser i næringen. For samtidig som alle disse meldingene tyder på at det er mye som kunne fungert bedre, så er mantraet fra politikerne det samme: «hovedtrekkene i politikken skal ligge fast».

I det siste har debatten gått høyt om en dispensasjon fra deltakerloven, som sier at bare aktive fiskere kan eie fiskebåter. Gunnar Klo AS i Øksnes fikk dispensjon fra loven, og fikk lov til å bli majoritetseier i en båt de lenge har eid 49 prosent av. Når tidligere eier ville selge seg ut var det stor fare for at båten kunne bli solgt ut av området, og for å sikre råstoff ville Klo gjerne kjøpe en større andel av båten. Dette skapte forutsigbart nok en strøm av protester, fra både fiskerhold og fra politikere.

Men denne søknaden om dispensasjon burde ikke komme overraskende på politikerne. De har tvert imot bedt om den. I mars i år, på et seminar kalt «Kampen om råstoffet», fikk en samlet tropp av fiskeripolitisk ansvarlige politikere høre om nettopp denne bedriftens dilemma. Budskapet fra politikerne var klinkende klart: Det er ikke aktuelt å endre deltakerloven, men man kan jo søke om dispensasjon!

Dette caset illustrerer godt noen viktige dilemmaer (som vi forøvrig har skrevet ganske mye om i boken Fisken og folket):

For det første er det i fiskerier med tydelig sesongprofil vanskelig å få til drift hele året, og dermed helårlige arbeidsplasser og muligheter for å forsyne kunder hele året. Med en viss kontroll på råstofftilførselen er sjansene mye større. Og sesongprofilen er veldig tydelig i Vesterålen. For Øksnes sin del betyr det 500-600 sesongarbeidere fra januar til ut april, og lite sysselsetting resten av året.

For det andre er det et viktig spørsmål hva politikerne skal styre, og hva som bør overlates til markedet. På den ene siden forventer man at næringen skal være internasjonalt konkurransedyktig, på den andre siden at den skal sørge for sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. En stadig mer effektiv flåte gir det færre fiskere, kortere sesonger og enda vanskeligere å få drift hele året. Hvordan skal man klare å få til helårsdrift? Er dette mulig å styre politisk? Og er man villige til å ta i bruk de virkemidlene som kan fungere?

For det tredje har mange vært bekymret for at førstehåndsmarkedet i regionen blir mindre effektivt om Klo får anledning til å kjøpe fisk fra egen båt. Om man virkelig er opptatt av hvordan førstehåndsmarkedet fungerer i Vesterålen, burde man være like bekymret for fiskere som eier industri. Og akkurat i Øksnes er det veldig relevant, hvor det bortsett fra Klo bare er fiskereide bedrifter. Og et fiskereid fryselager. Hvorfor er det bedre at fiskere eier industri enn at industri eier flåte?

Politikerne vil ikke ha dispensasjoner, skjønner vi, de er nok med rette redde for at flere skal ønske å få eierskap i flåten. Men de vil heller ikke ta debatten om deltakerloven som gir fiskerne rett til å eie industri, men ikke motsatt. Det er kanskje på tide å ta den debatten?

Kommenter via Facebook

Debatt

Audun Iversen, forsker ved Nofima

Levert av Open Concept AS