Kyst og Fjord
Forsiden » Debatt » Når fisken blir den nye olja

Når fisken blir den nye olja

Når olja tar slutt, skal fisken overta. Det er vi blitt fortalt i en årrekke og nå begynner også folk utenfor fiskerinæringa å si det samme. Men hva innebærer det egentlig? Hvilke forventninger er det vi skal innfri?

Publisert 02.02.2016

For å svare på det, må vi begynne med et vanskelig ord. Grunnrente. Et irriterende fremmedord, vi assosierer det med både bankvesen og samfunnsøkonomer, og de av oss som ikke er økonomer - meg sjøl inkludert - skygger unna når det dukker opp.

Men enkelt sagt handler dette om fellesskapets utbytte når næringsdrivende skal ut i vår felles natur og utvinne verdier. Grunnrenten er det de må betale, i skatt eller annet, for å få tilgang til fellesskapets ressurser.

Da oljealderen kom til Norge, var grunnrenten statens genistrek overfor oljeselskapene. Til forskjell fra en del land i den tredje verden, der den fattige majoriteten aldri så noe til oljeinntektene, måtte de som skulle få tilgang til Norges oljereserver virkelig bidra til fellesskapet. Det var ikke samfunnstoppene som kunne stikke disse pengene i egen lomme, her fikk alle del i festen. Og slik fikk oljeselskapene stor legalitet blant nordmenn flest, det var jo de som sikret vår velferd.

Størrelsen på grunnrenten er et viktig tema. Når en oljeplattform tar opp olje for en million kroner; hvor stor del av inntekten tilhører staten? Når en tråler går ut og henter fisk for en million – hvor mye av disse pengene skal brukes på veier, skoler og sykehus? Hvilken belastning tåler plattformen før den ikke lenger er lønnsom? Og hva kan vi pålegge tråleren før den ender i minus?

Videre kan man filosofere om hvorvidt tråler og plattform skal betale like mye grunnrente, siden begge henter verdier fra fellesskapets ressurser? Eller er det grunnleggende forskjeller som gjør at den ene kan betale høy grunnrente, og den andre lav? Burde det være slik, eller er dette en forskjellsbehandling vi ikke kan leve med over tid? Og hvis vi ikke kan leve med dette over tid, hvilke grep må vi da gjøre for at tråleren skal nærme seg plattformen i lønnsomhet?

For ordens skyld; i dag betaler ikke tråleren grunnrente, i ordets snevre betydning. Da ville vi hatt et lisenssystem, der staten leide ut kvotene til den som betalte mest. I dag eier som kjent fiskerne sine egne kvoter. Men det er disse tankene som tvinger seg fram, når fiskeri framstilles som den nye oljen: Arven etter oljeselskapene kan bli et milliardkrav mot fiskerinæringa.

Så langt synes de fleste fiskerifolk å være stolt av å bli sammenlignet med olja. Sist ut var fiskarlagsleder Kjell Ingebrigtsen, i en kronikk i forrige uke: «Som leder i Norges Fiskarlag tror jeg at vi med sikkerhet kan si at fisk er den nye nasjonale oljen og at fisk blir et stadig viktigere smøremiddel i samfunnsmaskineriet».

Jeg tror at en slik reaksjon er historisk betinget. I tiår etter tiår har fiskerinæringa stått med lua i handa foran Stortinget, næringa er kraftig underkommunisert og ingen har skjønt betydninga av det vi har holdt på med her ute, helt fra det nystiftede landet ble finansiert med fisk i årene etter 1814 og fram til i dag. Men så blir vi plutselig lagt merke til. Folk fester sitt framtidshåp til fisken. Er det rart vi blir stolt?

Men vi skal huske at forventingene ikke knytter seg så mye til at fiskerinæringa går bra, det har den gjort lenge, men at oljenæringa plutselig går dårlig. Fordi pengestrømmen, grunnrenta, fra oljenæringa tørker inn. Og fordi vi må ha noe som kan erstatte de tapte inntektene dersom Norge skal fortsette å være en velferdsstat.

Det er her fiskerinæringa skal finne sin plass. Som den nye olja.

Og det er i dette bildet vi må lytte til omstridte professor Ragnar Tveterås, som på Råfisklagets årsmøte sist sommer sa følgende:

«Den store debatten om hvordan sjømatnæringen skal bidra til å løse fremtidens utfordringer for Norge har vi ennå ikke tatt. Den dreier seg om balansen mellom sjømatnæringen som verdiskaper og bidragsyter til den norske velferdsstaten, og sjømatnæringen som et direkte instrument for fordeling av inntekt. Det fundamentale spørsmålet er om Norge skal kreve av hvitfisknæringen at den også må bidra til velferdsstaten på lik linje med andre konkurranseutsatte næringer».

Siden økonomiprofessoren la fram Tveterås-rapporten for litt over et år siden har spørsmålet plutselig blitt hyperaktuelt, det er nok å nevne at oljeprisen i forrige uke noterte seg for en ny bunn; 30 dollar fatet. Allerede da den kom under 50 dollar, brukte vi ordet krise. Og for hver dollar den går ned, og for hver måned den ikke går opp, vokser forventningene og kravene til fiskerinæringa som statens nye pengepumpe.

I dag er ikke næringa en slik pengepumpe. Den leverer arbeidsplasser, tynt smurt ut over hele kysten, i hver vik og på hvert nes. Skal den begynne å levere penger, må den optimaliseres, antallet arbeidsplasser må ned og lønnsomheten opp. Det krever at politiske myndigheter må ta grep, men hittil har ikke norske fiskeriministre klart å få med seg flertallet i næringa om at det er dette som må til.

Men med rollen som den nye oljen kan dette plutselig gå som smurt.

Kommenter via Facebook

Debatt

Dag Erlandsen, Journalist i Kyst og Fjord

Levert av Open Concept AS