Kyst og Fjord
Forsiden » Debatt » Robuste kystkommuner, inntekt fra statlige tilskudd eller fra sjømatnæringen?

Robuste kystkommuner, inntekt fra statlige tilskudd eller fra sjømatnæringen?

For tiden er det to tema som tar stor plass i avisene. Det ene er et begynnende utredningsarbeid om mulig sammenslåing av kommuner til større og mer sentrale enheter og det andre er hvor store endringer som bør gjøres innen fiskeriene for å oppnå større lønnsomhet. For det siste gjelder det spesielt forbedrede vilkår for fiskeindustrien med bakgrunn i NOU 2014: 16. Kystens Tankesmie har stilt seg spørsmål om det er noen direkte sammenheng mellom disse og vil ut fra denne teorien redegjøre for en større kobling enn det en umiddelbart tenker seg. 

Publisert 19.02.2015

Vi vil ta utgangspunkt i Bladet Vesterålen sin lederartikkel 5.februar d.å. Redaktøren beskriver her en usikkerhet for regionen med hensyn til kommunenes inntekt «dersom regjeringa gjør alvor av truslene om å fjerne småkommunetilskudd, Nord-Norgestilskudd og basistilskudd. Hva som kommer i stedet, vet man lite om.» Sant nok, men har vi virkelig så lite å vise til av ressurser i vårt kystområde at våre lokale forvaltningsnivåer kun må knipe inn på sin utgiftsside, mens de på inntektssiden kun må håpe på tilskuddsordninger fra hovedstadsstyrte budsjett? For å begynne svaret på dette vil vi videre ta utgangspunkt i et innlegg i Nordlys av advokat Brynjar Østgård, Tromsø/Oslo. Innlegget har tittelen «Hvem eier fisken?». Østgård viser til eksisterende lovverk og kommer i sitt budskap inn på mange av de samme konklusjoner som sin juristkollega Peter Ørbech. «Fisken er en felles ressurs og kystbefolkningen har en nedarvet rett til å høste av denne ressursen.» Dette er brukt av Norge i internasjonale forhandlinger som argument bl.a i fiskerigrensesaken i 1951 mot Storbritannia der Norge vant saken og sikret seg store havområder for norsk fiskeri. Denne argumentasjonen ble forsterket under forhandlingene havrettsminister Jens Evensen førte på 1970-tallet da vi fikk etablert 200 mils økonomisk sone.

Før vi går videre, skal vi si noe om hvilke argumenter myndighetene har brukt i sin forståelse av forholdet til kystsamfunnene og aktive fiskere. Denne forståelsen/praksisen redegjør tidligere departementsråd i Fiskeridepartementet, nåværende fylkesmann i Sør-Trøndelag, Jørn Krog for i artikkel i FiskeribladetFiskaren, jan. d.å. På 1970- og 1980-tallet ble kvotene tildelt aktive fiskere av staten uten vederlag i tråd med lovverket. Om det ble verdier igjen ved overføring av båter, kvoter etc til andre som videreførte fisket, så mente myndighetene at dette ikke skulle inn til staten, men bli igjen i kystområdene. Dette er ytterligere en bekreftelse på at myndighetene koblet kystverdiene til kystbefolkninga ved at merverdiene de skapte i stor grad skulle komme kysten til gode. Intensjonen fungerte relativt greit fordi fartøyeierne talte flere tusen aktører som var tett knyttet til sitt yrket som aktive utøvere med stor nærhet til mottaksanlegg og lokalsamfunn.

Det vi nå skal beskrive viser hvordan de siste årenes utvikling, med start tidlig på 1990-tallet, har blitt endret uten at myndighetene har tatt konsekvensen av et stadig større gap mellom lovverk og hensikt på den ene siden og virkning og funksjon på den andre. Den begynnende struktureringa i alle flåteledd har redusert aktive fiskebåteiere til et fåtall der stadig færre eier stadig flere fartøy. I pågående prosess som er veiledet og styrt av ivrige finansrådgivere i banker, skipsmeglere og advokater har vi nå fått redere med et helt annet fokus, mer preget av at billig anskaffede fiskerettigheter kan videreselges til en mangedobbelt verdi. Høye priser har de funnet bl.a hos kjøpere i Sør-Norge, noe advokater har medvirket til ved å leite frem smutthull i lovverket som ellers skulle hindre at nordlige kystområder mistet sine rettigheter. Denne uthulingen viser at beskrivelsen til Jørn Krog om at myndighetene kunne oppnå sin hensikt med å «spille» på et betydelig antall næringsaktører til kystens beste, på ingen måte har samme funksjon nå i 2015 når kvoteeierne har gått opp en løype som viser at kystfolkets nedarvede rett selges ut, bort og ofte sørover. De folkevalgte som i fiskeriavhengige distrikt er valgt til å sørge for best mulige vilkår for sin kommune, blir med dette kun vitner til rettighetsflukten. Hvilken verdi disse nedarvede rettighetene har, dokumenterer de siste årenes kvotesalg. Rettighetene som myndighetene omtalte i 1951 og tilrettela for de påfølgende årene, bør nå beregnes som en samlet verdi for de enkelte kystsamfunn. Det er nettopp et krav på dette området som ligger som et potensiale for inntekt til kommuner som gir en sammenheng mellom de innledningsvis nevnte to tema. Vi vil her komme inn på en måte å begrunne et krav på som leder mot konkrete områder av dagens struktur i fiskeriene.

I tråd med brukt argumentasjon «nedarvet rett» må vi ta utgangspunkt i historien. Bruker vi Vesterålen som eksempel har vi rikholdige kilder, bl.a tidsvitner. Vi behøver nemlig ikke å gå lenger bak i tid enn ca 50 – 60 år for å beskrive hvordan lokale fiskere videreførte århundre gamle tradisjoner. Eksemplet gjelder sildefiske utført av fiskere i Sortland kommune. Ved inngangen til 1960-tallet var det ennå 15 snurpere bare i denne kommunen som livnærte seg av fangst av sild. Sildeinnsig har i alle tider variert betydelig i mengde og utbredelse, men fleksibiliteten var stor og annen aktivitet ble opprettholdt til innsigene på nytt dukket opp. Det kunne gå svært mange år mellom de gangene utbyttet ble stort, men til gjengjeld var inntektsmulighetene så mye større enn all annen sysselsetting at silda hadde prioritet. Fra midt på 1960-tallet ble silda igjen borte og det gikk cirka 20 år før nye fangstmuligheter oppstod. En periode på ca 20 år med liten tilgang på sild var ikke spesielt lang tid for denne ressursen, men på grunn av ny fangstteknologi og en annen måte å organisere/forvalte fiskeriene på, så ble rettighetene overført til andre, hovedsakelig sør i landet. Nedarvet rett for regionens fiskere ble med dette fjernet ved statlig godkjente reguleringer uten at det er ytt kompensasjon til de kystsamfunn som mistet rettigheten. Et berettiget krav burde i det minste gå ut på at når silda fiskes opp i regionens område av få strukturerte fartøy utenfra, så kan fisket avgiftsbelegges i favør regionens kommuner som ellers blir fratatt det skattegrunnlaget som historisk og tradisjonelt egne innbyggere/fiskere utgjorde. Sildeforekomstene har til alle tider vært en av de største ressursene i regionen og må ses på som en historisk lokal verdi på lik linje med vannkraft og fallrettigheter som gir store skatteinntekter for de kommunene dette gjelder.

En annen innfallsvinkel til å begrunne et krav kan være å ta utgangspunkt i hvor mye av skatteinngangen i kommunen som bestod av innbetaling fra sildefiskere på 1950-tallet pluss den avledede sysselsetting som følge av dette fisket. Denne prosentandelen overføres så til beregning ut fra dagens totale skatteinngang.

I et annet eksempel fra fiskerinæringa kan vi bruke Hadsel kommune. Dette gjelder innenfor torskefiskeriene og offentlig vedtak som bestemte at 33 prosent av den årlige torskekvoten kunne gis som trålkvoter eid av fiskeindustribedrifter. Denne andelen ble tatt fra godkjente aktive fiskere i kystflåten som i den tidligere vedtatte Deltakerloven var hjemlet enerett til å høste av ressursen for levering ved mottaksanlegg på land. En relativ stor andel av trålkvotene ble tildelt selskapet Havfisk AS på Melbu som grunnlag for helårsarbeid på fiskeindustrien der. Når vi omtaler de trålkvotene som tilfalt Melbu/Hadsel, snakker vi om et betydelig kvantum hvitfisk til en anselig verdi. Dette er en verdi som også kommer inn under begrepet «nedarvet rett». Om så bør det søkes rettslig hjelp til å vurdere hvordan regionen skal følge opp hvordan denne regionale ressursen er forvaltet av det offentlige og hvordan den skal komme regionen til gode. Det er egentlig ikke mer tid av veien for denne type tiltak da det er sterke krefter som vedvarende gjør vurderinger via topp skolerte advokater på hvordan eierbedriften i Oslo kan samle sin aktivitet på 1-2 steder på kysten med Ålesund som hovedbase. Regionen kan med andre ord risikere å miste all landaktivitet og dermed miste hele ressursen som historisk har gitt gode skatteinntekter.

Det er flere måter denne inntektskilden i regionen kan materialisere seg på. En måte kan være å kreve at de statlige vedtakene som har omfordelt ressursene i disfavør av fiskere i kystflåten som hadde hevdvunnet rett, blir kompensert med en årlig ressursrente. En annen og bedre måte for å gi regionens befolkning tilbake sysselsettingsmuligheten, er at myndighetene med ansvar for skyldig forvaltning, tilbakefører kvotene til disponering av fiskeaktivitet som tilgodeser tiltenkte kystsamfunn. Rettighetene gis til et lokalt forvaltningsnivå der folkevalgte gis rett til utleie av kvoter på vilkår som sikrer øvrig fiskerelatert virksomhet i kommunen/regionen og vern som hindrer flytting av rettighetene ut av regionen. Nåværende trålerselskap må kompenseres av staten for samme pris som det betalte for kvotene i sin tid. De kan så være en av aktørene som gir bud på leie av kvotene.

I en av konklusjonene til omtalte NOU/Tveteråsutvalget framkommer det at nåværende markedsområde for omsetning av båter og kvoter er for lite. Det hevdes at de nordlige kystområdene som eksisterende lovverk gir vern fra utsalg av rettigheter, ikke har nok solide aktører til at god nok lønnsomhet kan oppnås. Å gi denne konklusjonen flertall i kommende stortingsbehandling til våren, blir en offisiell offentlig overføring til privateie av fiskerettighetene, klargjort for kjøp og salg. Dette blir da en endelig frakobling av fiskeressursene fra kystbefolkningen og paradokset vil være fullendt. Det staten med kystbefolkningens nedarvede rett som alibi brukte som hovedargument for å skaffe seg rikdom, lar de bli akkumulert hos et fåtall kvoteeiere som har som mål å frigjøre seg mest mulig fra kysten. Kystens Tankesmie vil her oppfordre de stedene som har og har hatt trålere med leveringsplikt/tilbudsplikt til å gi innspill i form av en høringsuttalelse innen 16.april d.å. Her må det handles proaktivt.

En tredje inntektskilde som bør utredes nærmere gjelder de rettighetene som statlig myndighet gir til lakseoppdretterne som nå i betydelig grad er eid av utenlandske selskap. Det nasjonale nettverk for fjord- og kystkommuner har ordfører Ole Haugen, Hitra som styreleder og de har de siste par årene forent sin påvirkning mot sentrale myndigheter med berettiget krav på vederlag for å stille sine havområder til disposisjon. Dette bør også nordlige kystkommuner knytte seg til. For øvrig er det ideer også å hente fra organisasjonen «Seniortanken». Aktører her utarbeider modeller for vekst i næringa frem mot 2050 der flertallet viser størst sans for kommunal forvaltning, bl.a innebærer det utleie av oppdrettskonsesjonene.

Her har vi brukt forhold i bare to av regionens kommuner som eksempel. For den øvrige delen av kysten blir her Vesterålen et eksempel. For det som omfattes av hvitfisknæringa og omfordeling av kvotene som gjelder trål med leverings/tilbudsplikt, ca 10 prosent av årlig, samlet torskekvote tilsvarende 30.000 – 50.000 tonn varierende etter årskvoten, er det betydelige verdier for aktuelle kystområder. De kystkommunene som går glipp av overnevnte kvantum levert som ferskt råstoff, bør samordne sine interesser i en felles organisasjon etter mønster av «nasjonalt nettverk for fjord- og kystkommuner». Det må imidlertid etableres et grunnlagsarbeid der det første utspillet kan være å forene interesse med de som er «i samme båt». For feltet som gjelder leveringspliktig råstoff kan Hadsel kontakte Gamvik eller Gamvik kan kontakte Hammerfest osv, uansett, uten samordning vil en ikke få del i sjømatnæringas avkastning som kan hjelpe kystkommunenes folkevalgte i å bygge mer robuste kommuner. Da sitter vi igjen med regjeringens nåværende plan som i første omgang appellerer til frivillig sammenslåinger, men om nødvendig struper inn så mye på tilskuddene at «fattigdommen» tvinger fram storkommuner og sentralisering.

Arnold Jensen                                                        
(Fiskerikandidat)                                                                                      

Finn Nilsen
(Fiskerikandidat)
Kystens Tankesmie AS

Kommenter via Facebook

Debatt

Finn Nilsen

Levert av Open Concept AS