Kyst og Fjord
Forsiden » Debatt » Velbegrunna motstand i Finnmark

Velbegrunna motstand i Finnmark

Når «folk på toppen» driver gjennom endringer som flytter makt fra de mange til de få, utløser det sinne og protest. Men så går det over, for høyrepartiene, NHO og redaktørene i de store mediehusene står på for å vise nødvendigheten av å få privatisert og sentralisert mest mulig.

Publisert 31.08.2018

Motstanderne blir karakterisert som drevet av lengsel etter fortida, uten evne til å tenke nytt og dristig. Folk flest bryr seg etterhvert mindre, særlig når ei rekke billigselskap tilbyr utlandsferier til noen få hundrelapper.

Men så skjer det noe. Det startet med Leka kommune, som greidde å få omgjort vedtak om tvangssammenslåing i Stortinget. Men det nye kommer først og fremst til uttrykk i kampen for Finnmark som eget fylke og for at Finnmarks befolkning fortsatt skal få velge sine representanter til Stortinget. Vi som følger (og deltar) i denne kampen for regionalt demokrati, altså det beskjedne kravet om fortsatt å ha et etablert fylkesting og en akseptert representasjon for Finnmark på Stortinget, ser at argumentene for Finnmark er gode. Med 76.000 innbyggere som grunnlag makter faktisk Finnmark å løse de samme oppgavene som Rogaland, et fylke som er mange ganger så stort i folketall. Jeg vil påstå at Finnmark har oppøvd langt større kompetanse på samfunnsutvikling enn de fleste andre fylkene, og dette kommer av de helt særeigne utfordringene som bare Finnmark har: Handtering av samarbeidet med Russland, at Finnmark er samefylket framfor alle andre, og at fiske/havbrukssamfunnene langs kysten trenger heilt spesiell oppfølging for at den avanserte fiskerilogistikken – fra hav til middagsbordene på kontinentet skal fungere, med nye krav til kvalitet og bærekraft.

Mens det økonomiske eierskapet til kvoter, båter og laks kontinuerlig blir overført til rederi og finansfolk lenger sør, gjenstår det for «folk på toppen», gjennom å fjerne Finnmark som eget fylke,  å sikre at finnmarkingene ikke får ytre seg og fremme krav som bedre balanserer folkemakt med kapitalmakt. Det skal bli færre folkevalgte, og en lengre veg for å gjøre seg gjeldende politisk. Satt på spissen dreier det seg om å få endelig satt kolonistatus på Finnmark. Blir det sammenslåing med Troms, blir vegen ryddet for nye oppkjøp og utflytting av arbeidsplasser til Tromsø og sørover. Velferd for de gjenverande (eldre) skal da trygges gjennom statlige «pakker» og tilreisende helsepersonell.

Motstanden i Finnmark er et opprør mot å bli satt tilbake, demokratisk, og mot å bli betraktet som en koloni. Ingen andre regionar i Norge risikerer å tape så mye som folk i Finnmark, gitt naturvilkårene, avstandene, ressursene og den særegne finnmarkskompetansen. Derfor gir ikke fylkesordfører Ragnhild Vassvik seg; derfor er det ikke resignasjon å spore blant dei tusenvis av aktive som utkjemper kampen på folkemøter, i avisspaltene, i sosiale medier, rundt kjøkken- og kafebord og på besøk til slekt og venner sørpå.  «Folk på toppen» satser på utmatting, men fåfengt. Ingen i Finnmark har hoppa over på andre sida, i stedet vokser sympatien for Finnmarks sak i Sør-Norge. Så sterk er sympatien blitt, at det renner over for Stavanger Aftenblads redaktør: «Finnmark må settes under statlig administrasjon». Snakk om å slippe katta ut av sekken!

Kommenter via Facebook

Debatt

Nils Aarsæther

Levert av Open Concept AS