×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis
Forsiden » Innspill » Debattinnlegg

Vekkeklokke for fiskeripolitikken

Den svenske eks-statsministeren Göran Persson kommer til Nord-Norge for å holde foredrag om norsk fiskerinæring. Ifølge forhåndsomtale i avisa Nordlys, mener Persson frimodig at næringa er «uutviklet». 

Publisert 14.09.2011

Om noe, må dette tjene som alarm:  Ei dundrende vekkeklokke for norsk fiskeripolitisk tenkning.

Muligens har Persson fått med seg oppslaget i Kyst og Fjord om at kommende norsk liberalisering av torsketrålflåten kan åpne for en sentralisering til åtte monstertrålere. 

Persson mener muligens at dette neppe er noen god innovasjon eller nytenkning. Mer frysing ombord, mer CO2-seilas verden rundt, håndfiletering i Kina, mer frysing, tining og ny frysing før fisken starter en ny CO2-reise tilbake til markedene.

Multifrysing gjør noe med fiskekjøttet. Men monster-innovasjonen har også effekter: Enda færre positive ringvirkninger rundt i de fantastisk rike fiskerisamfunnene. Som tross sin potensielle rikdom, topper alle lister for fraflytting og dårlig kommuneøkonomi. 

Muligens har Persson også fått med seg ferske oppslag i Fiskeribladet Fiskaren om fiskerifylket Finnmark – det søkkrike Barentshavets nærmeste nabo – som står ribbet tilbake med bare åtte havfiskefartøyer. 

Findus i Hammerfest planla i 1970 å bygge 20 nye havgående torsketrålere for innovativ erobring av det internasjonale konsummarkedet med beinfrie torskefileter. Fabrikken sysselsatte 1400 i en by med litt over 5000 innbyggere. Under en guidet busstur i Hammerfest  - i juli i år - opplevde jeg følgende: Den dyktige guiden snakket veldig mye om olje og gass. Fiskeri i denne fordums «ultra-fiskeribyen», var ei kort setning om byens historie.

Göran Persson ser derimot fiskeri som en norsk framtidsmulighet. Han nyter internasjonal respekt som samfunnsbetrakter, og han har så vidt vites ikke eierskap til fiskeriaksjer. Han sier: Olje/gass kommer til å ta slutt. Godt forvaltede fiskeressurser vil Norge kunne høste av i «uendelig tid».

Alle norske fiskeritenkere har alltid passet på å få med seg ordene om «evig fornybare ressurser» i sine foredrag. Men hvor er enzymet som kan aktivere dette munnhellet?

Nabobyen til Hammerfest, Havøysund, var på 1970-tallet hjemmehavn for et av fiskerinasjonens sterkeste ringnotmiljø, drevet av ruvende fiskerihøvdinger. 

I dag trenger man bare to fingre for å regne opp Havøysunds havfiskeflåte, og i regi av Røkke-systemet har visstnok den siste av de omsungne Hammerfest-trålerne skiftet adresse fra Hammerfest til Ålesund. 

Fiskeridepartementet ga Røkke ja til erverv da han lovte samfunnsvirkninger mot en ekstraordinær stor andel av nordnorske torsketrålrettigheter. Nå jakter Røkke på Nord-Norges beste industrihavn for olje og gass. Kanskje velger han Svartnes i Vardø med enorm infrastruktur fra noe som ikke ble stor fiskeriframtid?

Persson fikk kanskje med seg Norges Fiskarlags erkjennelse i Fiskeribladet Fiskaren nylig. Den største fiskerorganisajonen har vært for snill med å kreve fiskeres rett til viktige sjøarealer. Resultatet er en rekke «fleksiområder» (gode fiskeplasser) som automatisk blir farvann for lakseoppdrett når denne næringa ekspanderer nordover på grunn av plassmangel/overbelastning i sør.

Ikke noe galt sagt om suksessen for norsk laks, men fiskeripolitisk våkenhet inkluderer føre/var. Forskningen er fortsatt ikke i mål med hensyn til negative innflytelse av havbruk på villfisk i fjorder og sund.

På 1970-tallet la den nå avdøde forskeren Hans Nordeng fram omfattende nytt materiale for laksefisk. Han advarte blant annet mot «genetisk forurensning». Nordeng ble invitert som gjesteforeleser ved japanske universiteter for å gi råd om reparasjon på naturlige fiskebestander.  35 år seinere har Havforskningsinstituttet  dokumentert forurensningen Nordeng fryktet. Om nye 35 år får fiskerinasjonen muligens svar på hva som burde vært gjort annerledes innen havbruk, med skyting av seismikk og petrokjemiske lekkasjer.

Men så langt bugner havet i nord av absolutt alle for breddegraden kjente arter, pluss makrell. Med unntak av den nasjonale arten sei.

Det er altså ikke for seint. Både seien og fiskeriframtida lar seg berge. Det gjelder bare at fiskerinasjonens mange skarpe hjerner greier å trylle fram de verktøyene som virker, for framtidig verdivekst rundt fisken, også for de fiskerinære samfunnene lengst nord på kysten.

Slett ikke enkelt, men altså heller ikke for seint.

Bjørn Tore Forberg
nypensjonert fiskerijournalist

Kommenter via Facebook

Innspill

Bjørn Tore Forberg

Bjørn Tore Forberg