INNLEGG: Tobias Bang-Hansen, Direktør Sjø, Redningsselskapet.

I et innlegg i Kyst og Fjord 22. februar stiller Tom Ragnar Pedersen spørsmål ved organiseringen av redningstjenesten til sjøs. Kan en så kritisk tjeneste som sjøredning være noe annet en statlig organisert? Det er et berettiget spørsmål. Og svaret er ja, fordi organiseringen av Redningsselskapet som en humanitær frivillig medlemsorganisasjon er en gullkantet avtale for fellesskapet.

Les også: Fokus på redningsberedskap i kystnære områder etter fiskeriministerens nullvisjon

Bakgrunn

Beredskap er et aktuelt tema, og mangler i beredskapen vår får stor oppmerksomhet. Fiskeriministeren har nettopp lansert nullvisjon for fiskeflåten. Redningsselskapet sin visjon er at ingen skal drukne. Fiskerne langs kysten og vi i Redningsselskapet deler en dramatisk historie. Langs hele kysten kjenner folk noen som har en stol som står tom. De som aldri kom hjem, som havet tok.

På midten av 1800-tallet druknet det i overkant av 700 norske fiskere hvert eneste år. Det var et akutt behov den gangen for å satse på en redningstjeneste til sjøs. Norsk selskap til Skibbrudnes Redning, senere Redningsselskapet, ble stiftet i 1891. Vi er altså eldre enn det selvstendige Norge. Staten spilte ikke store rollen i dette. Det var privatpersoner, organisasjoner, foreninger og bedrifter som sammen med kystbefolkningen tok initiativ til økonomisk støtte og innsamling. Dette har vært hovedprinsippet for vår finansiering og modell i over 130 år.

Sjøredning i mange andre land er ofte organisert på samme måten. Frivillige organisasjoner utgjør store deler av redningstjenesten for øvrig, både her i Norge og i andre land. La oss trekke frem tre argumenter som viser hvilken verdi en slik organisering har for fellesskapet.

Frivilligheten

Vi er altså en frivillig humanitær medlemsorganisasjon som vokter verdens nest lengste kyst med våre 90 redningsfartøyer på 53 stasjoner langs kysten. Halvparten av redningsskøytene er i sin helhet bemannet av høyt kvalifiserte frivillige i alle stillinger om bord. Dette er mennesker som legger ned svært mye tid, trening og innsats og som står i beredskap, samt at de løser tusenvis av store og små oppdrag hvert eneste år. De finnes over alt langs kysten. Vi investerer mye i dem og gir de profesjonell opplæring, de investerer mye i oss og i sitt lokalsamfunn ved å gjøre jobben de gjør. De seiler side om side med den andre halvparten av våre fartøy som er bemannet av fast ansatte sjøfolk. Måten vi kombinerer faste og frivillige på er helt unik for den norske sjøredningen. Det er vanskelig å se for seg den samme oppslutningen av frivillige i arbeid for staten.

Finansiering av Redningsselskapet

Vi er tuftet på innsamling. Både i form av inntekter som gaver og medlemskap, og at vi mottar arbeidsinnsats og andre tjenester gratis fra privatpersoner, organisasjoner, bedrifter, lag og foreninger. Det het seg at de første redningsskøytene ble strikket. Tombola og loddsalg, medlemskap, solidaritet og dugnadsånd. Disse bidragene og gavene fra befolkning og samfunn ville neppe skjedd dersom mottager var staten.

En annen tidlig grunnpilar i vår finansiering var kronspilleautomatene vi hadde over hele landet. Staten monopoliserte denne type automater gjennom Norsk Tipping i 2006. En stor del av våre inntekter forsvant. Det er bakgrunnen for at vi, og en del andre frivillige organisasjoner, i dag får en del av Norsk Tippings spilleoverskuddog på den måten sikres det at spillinntekter i dag er en sentral del av finansieringen av Redningsselskapet, på samme måte som det alltid har vært.

Finansieringen vår er altså en kombinasjon av innsamlede og offentlige midler fra statsbudsjett og tipperoverskudd, samt stor frivillig innsats.

Hva ville det kostet om staten tatt hele ansvaret?

Hvordan skal man verdisette dette? Hvordan kan man regne på vår evne til å redde liv og berge verdier? Hva ville kostnadene vært om staten skulle overtatt? Dette er utredet i en rapport fra Menon Economics.

Dersom virksomheten skulle drives gjennom en alternativ organisering, finansiert av staten, ville dette medført en økning i offentlige utgifter på 484 millioner kroner årlig, i tillegg til de bevilgningene som allerede gjøres i dag.

(Kilde Menon Ecomics 86/2020: Redningsselskapets Samfunnsnytte 2020)

Den beredskapen Redningsselskapet leverer til det norske samfunnet hver dag året rundt er blant verdens beste i sitt slag fordi vi er en selvstendig humanitær frivillig forening. Denne organiseringen har gjort sitt til at finansieringen av Redningsselskapet i dag står på flere, trygge og solide bein. Av Redningsselskapets samlede inntekter i 2021 utgjorde offentlig støtte og tippemidler rundt 40 %. Resterende inntekter kommer fra medlemskap, gaver, salg av redningsvester, maritime kurs, og mye annet. Vi har solid balanse som gjør at beredskapen vil kunne opprettholdes i flere år hvis et av de inntektsbeinene skulle bortfalle i perioder. De siste fem årene har vi økt midlene vi bruker på formålene våre i prosent betydelig mer enn den tilsvarende prosentvise økningen i tilskuddene fra Justis- og beredskapsdepartementet. Dette viser styrken i finansieringsmodellen.

Tilskuddet fra Justis- og beredskapsdepartementet til Redningsselskapet skal gå til å dekke de direkte kostandene til gjennomføring av søk- og redningsoppdrag, det skal finansiere en andel av kostnadene ved å opprettholde beredskapen, samt være med på å finansiere en andel av kostnadene til å drive drukningsforebyggende arbeid. Det offentlige har dessuten en tett oppfølging av hvordan den maritime beredskapen Redningsselskapet leverer skal disponeres. Dette skjer blant annet gjennom ukentlige møter med Hovedredningssentralene og andre faste strategiske møtepunkter med Justis- og beredskapsdepartementet. Vi rapporterer både på oppetid, responstid og tilgjengelighet.

Vi inngår dermed også i helhetlig beredskapssystem hvor vi spiller vår rolle og gjør vår del i samarbeid med en rekke andre frivillige, kommunale, fylkeskommunale og statlige ressurser.

Pådriver for utvikling og beredskap

Vi har bragder bak oss, men vi har en større jobb foran oss. Vi er en pådriver for bedre beredskap og legger mye innsats i å utvikle utstyr, fartøy og kvaliteten på våre mannskaper. Langt utover de lovpålagte krav og statlige ambisjoner. Våre sjøfolk har spesialutdanning. De er dykkere, redningsmenn, kurset og trent til å utøve det helt spesielle yrket det er å gå ut når andre går inn. Vår innsats i søk- og redningsoperasjoner til sjøs styres av Hovedredningssentralen som disponerer våre ressurser. Vi er involvert i 76% av alle disse livreddende oppdragene til havs. Men vi jobber også på eget initiativ med å berge verdiene. Sikre fartøy, slepe til land. Dykke for å fjerne bruk og fiskeredskap i propeller så fiskerne kan komme raskt tilbake i arbeid. Og vi bistår våre 120.000 medlemmer med små og store hendelser til sjøs.

Vi vet at den beste måten å unngå ulykker på er forebygging. Vi kurser og utdanner hele årskull til å være trygge i vannet, vi arrangerer kurs og driver kampanjer. Så og si hele flåten vår er fornyet de siste 10 årene. Bare i fjor finansierte gaver 8 nye redningsskøyter og -fartøy og vi fikk etablert en ny viktig permanent base i Vardø.

En gullkantet avtale for fellesskapet

Finnes det mangler, kan vi bli bedre? Selvsagt. Kysten vår er lang og i fjor druknet 75 mennesker i Norge.

Men forventningene vi møtes av, og kravene vi stiller til oss selv drives av en høyere ambisjon enn å være 100% statlig drevet.

Vi er stolte over å kunne redde liv og samtidig spare samfunnet for store ressurser. Vi får 125 millioner kroner i tilskudd over statsbudsjettet, og tilbake bidrar vi med en samfunnsnytte på én milliard kroner årlig.

(Kilde Menon Ecomics 86/2020: Redningsselskapets Samfunnsnytte 2020)

I over 130 år har vi i Redningsselskapet reddet liv på sjøen. 6.400 liv er reddet siden vi startet opp i 1891. Dette er takket være iherdig innsats fra høyt kompetente frivillige og ansatte, og med økonomiske bidrag fra både private og offentlige. Til sammen utgjør dette en gullkantet avtale for fellesskapet.