Audun Maråk & Co. Dere har tapt!

Uansett hvor mange spaltemetere dere vil bruke på regnestykker som viser at det ikke er den minste fiskeflåten som taper mest i kvotemeldingen, så har dere ikke en sjanse. Ingen argumentasjonsrekke vil holde for en befolkning som føler seg sveket. Hverken sårhet, ydmykhet, ramsvart sinne eller bruk av tvilsomme metoder vil nytte. Dere vil ikke klare å rikke den nordnorske kystbefolkningen en millimeter.

Svaret fra nord finner du på en av parolene i årets 1.mai tog i Tromsø.

For nå er nordlendingene sinte.

Mildt sagt rasende. På alt og alle!

Raseriet i nord dreier seg nødvendigvis ikke om kvotemeldingen. Den var i beste fall en utløsende faktor for et sinnet som har spiret helt siden Støre kom inn med løfter om gull og grønne skoger. Et sinne som rammer alt og alle. Folk er rasende på Fiskebåt, Norges Fiskarlag, Senterpartiet, på Arbeiderpartiet, Høyre, avgiftspolitikken, distriktspolitikken, ja på politikerne på et generelt grunnlag.

Som en av opprørsgeneralene langs kysten uttrykket det så fortreffelig da hun ble spurt hvorfor de aksjonerte: «Det er mot noe tredjepartskvote-greier. Fisk får vi ikke. Det eneste de vil gi oss er vindmøller».

Derfor nytter det ikke uansett om du heter, Jonas, Trygve, Erna eller Audun.

Sinnet rammer alt og alle som mistenkes for å ha en liten finger med i spillet.

Akkurat nå er det ikke så nøye hva man protesterer mot. Nå er det protesten som er det viktigste. For hvor lenge skal nordlendingene akseptere at det er rimeligere for en familie på fire å reise fra Bodø til Australia enn fra Mosjøen og hjem til Kjøllefjord?

Krig i Europa får være krig. Det nytter ikke lengre for politikerne å skyve Ukraina foran seg for å forklare hvorfor folk har fått mindre å rutte med. Folket har opplevd en sammenhengende renteoppgang fra den dagen den rødgrønne regjeringskoalisjonen tok over. Avgiftene på det meste skyter til værs nesten måned for måned. Det hjelper ikke at regjeringen forsøker å blidgjøre med gratis barnepass og fritidssysler for ungdommen i utkantstrøkene. Til sjuende og sist sitter folk med mindre igjen når måneden er omme. Det gjelder både privatfolk så vel som næringsliv.

Over det hele svever det en enorm frykt om hva som skjer den dagen Melkøya elektrifiseres av vindmøller nesten ingen vil ha, men som garantert vil gjøre strømmen dyrere.

Det stopper ikke der. At befolkningen får en stadig strammere økonomi parallelt med at den ene ministeren etter den andre sparkes - for det som vanlige folk oppfatter som korrupsjon - gjør det ikke enklere å akseptere tiden vi er inne i.

Kvotemeldingsforliket var akkurat den lille dråpen som skulle til for at det rant over.

På Facebook flommer det over av kommentarer, både seriøse så vel som useriøse. Vanlige folk i fiskeværene ser nemlig ikke annet enn at stadig flere permitteres, bygda får flere tomme butikkvinduer og befolkningsutviklingen bærer liten eller ingen framtidshåp.

Alt dette kunne nok folk flest ha levd godt med hadde det ikke vært for at regjeringen klarte det kunststykket å ta håpet fra folket. Det er nok den største forskjellen mellom dagens og forrige regjering. Erna klarte å samle befolkningen under pandemien. Hun holdt motet oppe - selv om folk satt fengslet i sine egne hjem.

Det har Jonas Gahr Støre på ingen måter klart. Sammen med Trygve Slagsvold Vedum kom han i stedet inn med en fortelling om hvor galt det hadde vært i åtte år med borgerlig styre. Nå skulle alt bli bedre. Alle – bortsett fra de rike – skulle få i pose og sekk.

Forventningene var skyhøye. På alle områder. Den forrige kvotemeldingen ble bort i mot beskrevet som et makkverk, og de åtte årene som var tilbakelagt nærmest som et ødeland i forhold til det som skulle komme.

Det første som skjedde var at strømprisene føk i været. Så begynte rentene å røre på seg. Deretter fikk vi en krig i Europa som forsterket det hele. Men folk har fått med seg at den samme krigen har sørget for at det har sprutet så mye penger inn i statskassa at enkelte politikere mener Norge burde gi bort 1.500 milliarder kroner til andre land.

Er det egentlig så rart folk reagerer?

Regjeringen har mistet troverdigheten når de prater om dyrtid samtidig som statskassen flyter over.

Nå er det bare halvannet år til neste valg. Mye kan skje. Spesielt sitter nordnorske politikere særdeles utrygt. Kanskje vi får flere nye lister ala Pasientfokus fra Alta. Kanskje Vegar Bangsund fra Vardø plutselig kan bytte ut oljehyret med dress. Vi skal ikke se bort fra noe som helst slik som stemningen i nord er for øyeblikket.

Det eneste vi kan konstatere er at dette er et sinne som ikke lengre lar seg bortforklare med fagre ord. Folk føler seg nå sveket.

Det smerter mer enn noe annet.

Derfor nytter det ikke å legge fram regnestykker som skal forsøke å motbevise kystfiskerne eller befolkningen for øvrig, om noe annet.