Innen julefreden hadde senket seg, avsa Høyesterett dom i den mye omtalte «haill-saken» fra Breivikbotn, hvor en kaiformann ble bøtelagt for krenkende utsagn mot to kvinnelige fiskeri-inspektører.

I likhet med behandlingen i de to foregående rettsrundene druknet sakens hovedpoeng i sosiale mediers fuglefjell av meninger rundt hva som er normal omgangstone her nord. Men dem som har orket å lese sakens innhold har fått med seg poenget: At uttalelsene som falt på kaia er straffbare fordi de hadde til hensikt å ydmyke offentlige tjenestepersoner på jobb. Hva som ble sagt, eller at inspektørene var kvinner, er ikke avgjørende for sakens utfall.

Den domfelte tidligere kaiformannen mener at hans ytringsfrihet er innskrenket, og har gjort det klart at han vil anke dommen til menneskerettighetsdomstolen. Han om det. Den ytringsfrihet grunnloven gir oss til å kritisere myndighetene handler ikke om å rive kjeft til statens utsendte kvinner og menn.

Til sakens folkloristiske utgangspunkt, myten om at godt «haill» skal hjelpe på fiskelykken, anser vi at vettige folk på hav og land skjønner hva handler om: At en kjærlig fiskerheim består av to mennesker som setter stor pris på hverandre, og det både havet og livet gir dem. Det er ingen grunn til å pensjonere uttrykket, tvert imot så ønsker vi leserne et riktig godt haill inn det nye året. Det kan trenges.