Det pågår en mobbekampanje mot våre arbeidsplasser og medlemmer som vi, tillitsvalgte for fiskere på trålere og industriarbeidere i fiskeindustrien, ikke lenger kan finne oss i. Nå er det på tide at dette narrative politiske spillet om torskekvoter avsluttes.

De norske fiskeriene består i dag av en variert fiskeflåte som høster av fiskeressursene i våre fjorder, langs kysten og i fjernere havområder. Dette varierte fiskeriet, som samlet sett har et svært godt utgangspunkt for å sikre verdiskaping til samfunnet gjennom eksportinntekter og arbeidsplasser både på sjøsiden og i landindustrien.

Den delen av dette fiskeriet som utføres av trålflåten og som utgjør omtrent 30 % av den samlede norske torskekvoten, er nøkkelen til at det er tilgang på fisk til landindustrien hele året. Uten råstoffet fra trålflåten ville våre medlemmer i landindustrien vært uten arbeid halve året. Derfor blir landindustrien sårbar når kvotene reduseres, og fiskerne på våre trålere mister inntekter på lik linje med fiskerne i kystflåten.

Steinar Eliassen, fiskekjøper og SVs talsperson, benytter enhver anledning til å presentere et uriktig bilde av den verdikjeden vi er en del av. Han får støtte fra andre i det de selv kaller "Kystens Tankesmie" i Tromsø.

Fiskeriene som Lerøy Havfisk opererer og landindustrien som Lerøy Norway Seafood driver, baserer seg på 10 % av den norske torskekvoten. Dette er en verdikjede som skaper 600 helårige arbeidsplasser i landindustrien i Nord-Norge og 410 arbeidsplasser i rederiet, hovedsakelig fiskere på våre trålere. Dette er verdikjeder som er hjørnesteinsbedrifter i flere av de kystsamfunnene hvor Lerøy driver sin virksomhet, som for eksempel Båtsfjord, Kjøllefjord, Berlevåg, Sørvær, Hammerfest, Melbu og Stamsund, for å nevne noen. Disse verdikjedene skaper også betydelige ringvirkninger i nordnorsk leverandørindustri.

Falske påstander og uriktig fremstilling

Hvorfor SV ved Eliassen og hans støttespillere er de som driver en kampanje mot denne verdikjeden og disse arbeidsplassene, er noe vi undrer oss over. De ser ikke ut til å være opptatt av å utvikle fiskeriene slik at det kan skapes mer bearbeiding i Norge og flere helårige arbeidsplasser i landindustrien.

Det er imidlertid noe som vi i NNN og Sjømannsforbundet bryr oss om. Derfor ønsker vi å flytte fokus fra disse narrative beskrivelsene til en faktabasert tilnærming.

Foto: Skjermdump NRK

I programmet «Ottar Brox, kampen for kysten», som nylig ble vist på NRK 1, står Steinar Eliassen på kaia og hevder at «det blir bare smuler igjen til kystflåten og fiskekjøperne» som følge av kvotene til trålerne. De «smulene» han snakker om utgjør 70 % av den norske torskekvoten. Den norske trålflåten har i dag ca. 30 % av den norske torskekvoten. Det er en skam at slike uttalelser fremsettes, men det er enda mer skammelig at fiskekjøperen fra SV får formidle dette narrative og løgnaktige bildet i ett NRK-program uten at de som skaper helårige arbeidsplasser innen fiskeindustrien får anledning til å fremlegge fakta. Kompisene til fiskekjøper Eliassen i Kystens Tankesmie fra det urbane Tromsø ser ut til å dele hans synspunkter. De hevder stadig, senest i Nordlys 1. desember, at plikttrålerne og pliktene ikke fungerer, og derfor må kvoter overføres fra disse trålerne til kystflåten.

Fakta bak kvotefordelingen

Sannheten er en helt annen. Å flytte kvoter fra plikttrålerne til kystflåten vil ikke skape en eneste ny helårig arbeidsplass i fiskeindustrien i Nord-Norge. Et slikt grep vil bare øke fangstvolumene de korte ukene torsken er ved kysten og redusere våre tråleres evne til å forsyne landindustrien når kystflåten ikke fisker. Ved å redusere kvotene til plikttrålerne fjerner man både råstoff til den helårige bearbeidingsindustrien samt kapital fra flåteleddet som brukes til å investere i modernisering av landanleggene, ny teknologi innen foredlingsindustrien og investeringer i grønn omstilling fra fangst til marked.

Å true helårig sysselsetting

Det er en reell frykt blant våre tillitsvalgte og medlemmer i NNN og Sjømannsforbundet at de røverhistoriene som stadig fremsettes, skal ødelegge de helårige arbeidsplassene som skapes gjennom dagens kvotefordeling, og som gir grunnlaget for samspillet mellom kyst og trålflåte. Dette vil gjøre torskefiskeriene enda mer sesongtunge, med større mengder fisk på kaia i noen hektiske vinteruker, prispress på torsken og lavere inntekter til kystfiskerne pr. kilo levert torsk. Er det billig torsk når kaia flyter over i sesongen fiskekjøper Eliassen fra SV er ute etter?

Fakta er at:

  • Lerøy Havfisk disponerer 10 trålere som i 2023 har 10 % av den norske torskekvoten. Rederiet har 410 helårige ansatte, hovedsakelig fiskere på disse trålerne.

  • Hos Lerøy Havfisk er det årlig 40 lærlinger som er under utdanning for å bli fiskere. De ser en fremtid på moderne fiskebåter med ordnede lønns- og arbeidsvilkår samt arbeid hele året. Det er disse fiskerne Eliassen i SV og Kystens Tankesmie vil ofre for å få litt mer fisk på kaia noen hektiske vinteruker.

  • Lerøy Norway Seafood har ca. 600 helårige ansatte ved fiskeindustrivirksomheter langs kysten av Nordland og Troms/Finnmark. I skreisesongen, når kystflåten tar hovedandelen av sine kvoter, stopper våre trålere leveransene av fersk torsk og fokuserer på andre fiskerier. Våre fabrikker tilpasser da sin kapasitet for å bearbeide fisken fra kystflåten i Nord. På denne måten bidrar pliktanleggene til å øke bearbeidingsgraden av fisk fra kystflåten i Norge. Dessverre blir en betydelig mengde fra kystflåtens kvoter sendt ubearbeidet ut av landet i isoporkasser med is, på grunn av den korte sesongen når torsken er ved kysten.

Bekymringer om ubearbeidet fisk

Kanskje skulle fiskekjøper Eliassen fra SV og hans støttespillere i Kystens Tankesmie bekymre seg mer for de 70 % av torskekvotene som i stor grad går ubearbeidet ut av landet, i stedet for å mobbe dem som håndterer 10 % av torskekvoten og skaper mer enn 1000 helårige arbeidsplasser. De dokumenterer faktisk at våre plikter, hvor aktivitetsplikten står sentralt, fungerer!

Når vår kjære gamle Ottar Brox, sjarkromatikkens far, fortsatt snakker om at bosettingen i våre kystsamfunn kan reddes ved at «hver mann har sin sjark», ser vi på det som en historisk struktur som de fleste av oss ser på som nettopp det den er: en del av historien. Mange av oss her i nord har opplevd å fiske sammen med sin bestefar et sted på kysten, og de av oss som ønsker å ro ut for å fiske den fisken vi trenger i egen husholdning, kan fortsatt gjøre det. Hver enkelt av oss vanlige innbyggere kan faktisk fiske og levere 2000 kg torsk nord for 62 breddegrad. Sånn sett er ingenting endret, bortsett fra at færre nordlendinger er opptatt av akkurat den gleden, da de finner sin glede i byene.

Søk samhandling, ikke splid

I en kronikk i Kyst og Fjord 2. desember beskylder fiskekjøperen fra SV oss tillitsvalgte for å ikke vise omsorg for våre kystsamfunn i Nord. Vi lar oss gjerne imponere av Eliassens omsorg for Bø-samfunnet, men kan forsikre både Eliassen og hans støttespillere om at vi tillitsvalgte og våre medlemmer i NNN og Sjømannsforbundet er opptatt av at kystsamfunnene rundt om i Nord-Norge skal være levedyktige. Men vi skaper ikke flere levedyktige bygder i Nord-Norge ved å nedbygge andre bygder.

Nå er det kanskje på tide å bruke tid og krefter på å søke samarbeid og gjennom gjensidig respekt rette fokuset mot hvordan vi, som en hel næring, kan øke verdiskapingen innen fiskeriene, fremme mer bearbeiding i Norge og skape flere helårige arbeidsplasser. I stedet for å bruke tid på å skape splid mellom fiskere fra forskjellige fartøygrupper.

Det vi trenger er samspill i hele næringen og særlig mellom flåteleddet og landindustrien.