Fiskekjøpernes Forening
Fiskekjøper Jon Edvard Johnsen fikk 5.juni medieplass for et utspill om fiskerinæringens pliktsystem. Dette beskriver han som «en problemstilling av det enkle», men som stort sett framstilles som «uløselig».
Jon Edvard har skjønt det og gir en god beskrivelse av forholdet. I et annet utspill denne uka får han støtte fra en annen som også har skjønt det - Arne Hjeltnes, Finnmarksfisk AS. Begge er fiskekjøpere og må i likhet med de fleste andre av kystens fiskekjøpere «sitte på gjerdet» mens norske havfiskefartøy fanger, tilpasser og sender ut fisk til utenlandsk fiskeindustri.
Eierne av trålerne har lyktes i å komplisere forholdet ovenfor politikere, myndigheter og omverden slik at «alle» tror at det er kompliserte forretningsmessige prinsipper om lønnsom kontra ulønnsom drift som ligger til grunn for at pliktsystemet er utdatert. Kvoteeierne har med jevne mellomrom fått myndighetene med på å liberalisere lovverket for trålerflåten (frikjøp av pliktleveranser, utvidet lasteromkapasitet, tillatelse til ombordfrysing, osv). Argumentasjonen har hele tiden gått på at liberaliseringen vil føre til generelt større lønnsomhet og verdiskaping. Tommy Torvanger i Nergård kjørte i Dagens Næringsliv for en stund siden på med samme agitasjon i forhold til gjenværende pliktsystem. Innenlands bearbeiding og større lønnsomhet og verdiskaping vil bli resultatet om bare pliktordningen fjernes, hevdet han. Det besynderlige er at han få dager seinere i Fiskeribladet innrømmet at de ikke hadde råd til å bearbeide den fryste fisken som deres egne trålere fanget. Den er for dyr i forhold til prisen det er mulig å oppnå for ferdigvaren.
Det er generell enighet på kysten og i fiskerinæringa at politikerne har lyttet mest til aktørene i fangstleddet. Her har det skjedd en betydelig modernisering av flåten og høye kvoter for torskefisk de siste 6-7 årene, har gitt god lønnsomhet for fartøyene. Nå når «alle» ønsker betydelig økt innenlands bearbeiding, er det på tide å lytte til mottakerleddets behov. Da må politikerne lytte til de som har skjønt det – de som faktisk skal gjøre jobben (de to nevnt ovenfor og deres kolleger). Det er ikke mer komplisert enn at politikerne bestemmer regelverket slik at leverandørene (fangstleddet) må lytte til sine kunder (fiskekjøperne) slik det stort sett er i all annen forretningsdrift (kunden har alltid rett). Fiskeprisen bestemmes av det innenlandske markedet og råstoffets kvalitet bedømmes av kunden ut fra de behov deres kunder igjen i de best betalende markedene signaliserer. Dersom våre politikere også lytter til andre aktører utenlands f.eks. Island (som også har skjønt det), vil de kunne oppnå en betydelig økt norsk bearbeiding om de vedtar kvotetrekk på all fisk som eksporteres ubearbeid. F.eks. 20% kvotetrekk på de fartøyene der deres leveranse går ubearbeid til utlandet.
Premissgiver for landet kvalitet må flyttes over fra leverandør til fiskemottaket som kunde. Det meste av norsk fiskeindustri etterspør ferskt kvalitetsråstoff. Også den delen av industrien som eier trålernes landinger velger leveranser av fersk fisk fra kystflåten. Dersom regelverket med kvotetrekk utformes riktig slik at det favoriserer det råstoffet som industrien faktisk kan bruke, er vi på rett kurs. Da opprettes et normalt forhold der kundens behov imøtekommes og riktig pris for riktig råstoff og kvalitet kan gjelde. Fiskekvotene kan som nå beholdes av fiskerne i tråd med Deltakerloven, men de vil få en litt justert utfordring med å forme sine fartøy og fangst slik at fiskeindustriens krav til kvalitet oppfylles.
Realiteten og to alternativer er helt klare; Om politikerne reelt ønsker mer innenlands bearbeiding av fisken må regelverket formes slik at flåteleddet tilpasses norsk fiskeindustri sitt behov. Det andre alternativet er å fortsette de siste årenes politikk med å la fiskeflåten i stadig større grad tilpasse seg det utenlandske råvaremarkedet - på bekostning av norsk videreforedling og bosetting på kysten.