Stine Akselsen, direktør industri og handel, Sjømat Norge

Det er over 1 år siden bearbeidingsutvalget la fram en rapport som inneholder oppdatert kunnskap og konkrete anbefalinger for å sikre grønn verdiskaping og økt bearbeiding i Norge. Rapporten inneholder 32 konkrete forslag til tiltak. I motsetning til Steinar Eliassen mener Sjømat Norge at flere av disse forslagene vil være skritt i riktig retning av en mer helhetlig industripolitikk. Tiltakene kan og vil bidra til flere arbeidsplasser i distriktene, og økt eksport av bearbeidede produkter.

Så kan jeg være enig med Eliassen i at ingen av disse enkelttiltakene alene vil løfte fiskeindustrien. Her må det handles på flere områder og det vil kreve innsats over tid. Overordnet må industriperspektivet tas inn i fiskeripolitikkutformingen. Vi må bevege oss fra flåtepolitikk til en helhetlig fiskeripolitikk der også industrien inkluderes.

Steinar Eliassen spør meg om hvilke av rapportens 32 punkter som på kort sikt vil innebære vesentlige endringer for industrien. Sjømat Norge er tydelig på at flere av forslagene vil ha betydning for industrien, mens andre er mindre avgjørende. Sjømat Norge mener at de viktigste områdene å følge opp for regjeringen er tilgang til råstoff, en balansert markedsplass for råstoffet, og forbedret markedsadgang.

Vi kommer ikke bort fra at dagens praktisering av lovverket bidrar til å begrense verdiskapingen. Det er en dårlig bevart hemmelighet at en markedsplass som er eid og kontrollert av fiskesiden favoriserer fiskesiden i sine reguleringer. Sjømat Norge tar ikke til orde for å avskaffe fiskesalgslagene, men ber om at markedsplassen blir balansert gjennom at departementet gjør noe med styresammensetning, samt en tettere styring av salgslagene. I tillegg vil endringer av enkeltelementer som salgsvilkårene, sikring av egne fordringer og lagsavgift på utenlandske landinger være skritt i riktig retning. Sjømat Norge er opptatt av at fisk omsettes som en ordinær vare mellom to likeverdige parter.

Det er bra at Eliassen støtter Sjømat Norge i at en tilpasning av arbeidsmiljøloven er viktig og riktig. Vi er en sesongpreget næring som til enhver tid skal tilpasse oss flåtens landingsmønster, noe som er en vanskelig øvelse uten målrettet unntak fra arbeidstidsordningene i høysesongen.

Jevn aktivitet og stabil råstofftilgang er avgjørende for å lykkes med industriell produksjon og øke bearbeidingen i Norge. Derfor er Sjømat Norge tydelig på at en rett til å høste må innebære en plikt til å fangste, og lande råvarene. Utvalgets forslag til oppsplitting av kvotepakker og mulighet for spesialisering kan være med å bidra til utnyttelse av flere arter. I tillegg må det påses at råstoff fra norske fartøy tilbys norsk bearbeidingsindustri på en åpen og forutsigbar måte.

Steinar Eliassen tar feil når han påstår at industrien ikke har behov for fryst råstoff. Bearbeidingen som foregår i Norge, nyttiggjør både fersk og fryst råstoff i produksjonene. Dette gjelder særlig for torsk og sei. Realiteten er engang slik at fangstmønster og sesongvariasjoner gjør det vanskelig å oppnå bearbeiding utelukkende basert på fersk fisk.

Hva industrien etterspør, og hvilket råstoff den ser seg tjent med å produsere med må være fokuset. Og dette varierer langs kysten. Klippfiskindustrien er den største kjøperen av både torsk og sei. Store deler av denne produksjonen blir gjort på fryst råstoff, et råstoff Steinar Eliassen ikke mener nasjonen Norge har bruk for.

Det er ingen tvil om at bedre markedsadgang, spesielt på bearbeidede produkter vil være med på å øke bearbeiding av fisk i Norge. På generelt grunnlag øker tollsatsen norsk sjømat møter i takt med bearbeidingsgraden. Sjømaten opererer i et internasjonalt marked, og er avhengige av rammer som ikke hemmer muligheten for konkurransedyktige priser og bearbeidede produkter.

Vi har muligheter til å bearbeide mer av fisken i Norge. Utredningene er der – nå trengs det handling. Bearbeidingsrapporten sine 32 tiltak er en god begynnelse og skritt i riktig retning for vekst og økt sysselsetting i hele verdikjeden.