Du leser en meningsartikkel. Den uttrykker skribenten sin mening.

I den rykende ferske kvotemeldinga var det fint lite å finne av Bearbeidingsutvalgets mange forslag til økt bearbeidelse av sjømat i Norge. Likevel, der noen fortviler ser det ut til at andre tenker muligheter.

«Når kunnskapsministeren skal legge frem ei stortingsmelding for grunnskolen, legger hun ikke nødvendigvis frem ei melding som også inkluderer høyere utdanning. Det trengs flere meldinger og slik må det også være for sjømatnæringa», var statsrådens forklaring på hvorfor enkelte tema, som sjømatindustrien, knapt ble nevnt i den nye kvotemeldinga.

Dette kan nesten ikke tolkes på annen måte enn at det vil komme ei egen melding for norsk sjømatindustri. Perfekt! Endelig noe som kan løfte industrien ut av skyggen til det svært kvoteorienterte flåteleddet.

Det ville i så fall ikke vært en dag for tidlig, da ei slik melding måtte inneha formålet som så mange har etterlyst: At fellesskapets ressurser skal komme befolkningen til gode i form av mer verdiskapning, flere arbeidsplasser og økt bosetning i distriktene. Kanskje dette er muligheten industrien har ventet på, og som vil gi den den samme prioritet som fangst og oppdrett alltid har hatt i det norske sjømateventyret?

Det kan virke som Regjeringen her har tenkt at hvis man virkelig skal få til økt bearbeiding av sjømat i Norge og ikke bare prate om det, bør dette gjøres stegvis. Først får man fangstleddet på plass gjennom ei kvotemelding, så får man industrileddet på plass gjennom ei industrimelding. Det virker logisk, og langt mer ambisiøst for industrien om den får ei egen melding enn at den kun blir nevnt med noen linjer i ei melding som primært omhandler ressursfordeling i fangstleddet. Her bør industrien og dens organisasjoner kjenne sin besøkelsestid og komme raskt i dialog med myndighetene om «Industrimelding 1.0».

Ei industrimelding som bør ha klare reguleringer om hva som skal skje med sjømaten i det øyeblikket den landes eller slaktes, samt hva man som eksportør kan forvente dersom sjømaten eksporteres ubearbeidet ut av landet. Jeg ser ikke bort ifra at ei eksportavgift på f. eks 50% av eksportverdien, ville ført til at langt flere enn Regjeringen og deler av industrien syntes at bearbeiding av sjømat i Norge er en smart 8ng å gjøre.

En annen ting industrimeldinga kunne vært brukt til, var å strukturere sjømatindustrien slik at den blir i stand til å bearbeide større mengder råstoff på en mer effektiv måte, f. eks at fileteringsleddet forsterkes gjennom færre, større enheter. Det er betydelig industri som kan bygges rundt det som kommer ut av en fileteringsfabrikk.

For eksempel kunne man utviklet en rekke innovative snacks- og mellommåltider basert på loinless filet, bits & pieces og farse av ulike arter. På den måten ville man dratt den norske sjømatnæringen inn i det langt større og mer lukrative snacks- og mellommåltidsmarkedet. Et marked som kjennetegnes av høy betalingsvilje, enormt volum (seks ganger større enn sjømatmarkedet) og sterk vekst på grunn av nye spisevaner blant forbrukerne.

Når trendanalyser viser at slike produkter er i kraftig vekst på bekostning av tradisjonelle måltider som frokost, lunsj og middag, bør man utvilsomt se nærmere på muligheten. Legger man forbrukernes spisevaner til grunn, kan mye tyde på at dette er fremtidens sjømat. I den anledning kan det nevnes at kjøttindustrien allerede har bygd opp en betydelig nisje innen tørket kjøttsnacks, anslått til ca 120 mrd og med 7% vekst årlig vekst. Ettersom tørkede sjømatprodukter er langt mer bærekraftige, klimavennlige og næringsrike, virker ikke tallene over spesielt utfordrende.

Et annet eksempel kunne være å utvikle innovative produkter av fiskeskinn. Hvem har ikke hørt om det islandske bioteknologselskapet «Kerecis» som utvikler medisinsk utstyr i form av sårkremer og -bandasjer av torskeskinn? Leger over hele verden har nå begynt å ta i bruk behandlingsformen deres. «Norskin» er et annet spennende eksempel. De bruker fiskeskinn som råstoff til produksjon av klær, møbeltekstiler og mer miljøvennlig matemballasje. Det er fasinerende hvor mye spennende verdiskapning man kan få til hvis man mikser krea8ve folk, dyktige forskere og unikt råstoff sammen.

Et siste eksempel kunne være sjømatbasert nød- og beredskapsmat. Høyst relevant i disse dager. Her kunne rimelige, men like næringsrike deler av fisken som kjøtt fra ryggbein, fint blitt brukt til å utvikle spiseklare, langtidsholdbare og svært næringsrike sluttprodukter.

Perfekt under krevende forhold, hvor verken livsviktige proteiner, kjøleskap eller oppvarmingsmuligheter er til stede.

Overnevnte eksempler er alle realiserbare om man legger til rette for det. Først og fremst gjennom økt bearbeiding av sjømat i Norge, men også gjennom utstrakt produktutvikling, forskning og godt samarbeid mellom industriaktørene. Det ville ikke bare bidratt til at flere bærekraftige, klimavennlige, næringsrike og smarte produkter kommer ut på markedet. Det ville også bidratt til bedre utnyttelse av ressursene, økt verdiskapning i sjømatindustrien og distriktene samt bedre helse blant verdens befolkning.

Sistnevnte kan jeg for øvrig ikke se nevnt i verken Kvotemelding 2.0 eller i noen av kommentarene eller debattinnleggene i ettertid. Merkelig, all den 8d forbrukeren er utgangspunktet for all sjømatproduksjon.