Egon Olsen, redaktør og komm entator, iTromsø

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Det blir ikke tog fra Fauske og nordover til Tromsø. Det blir for dyrt. Det er ikke nok folk. Det er ikke nok gods. Det går ikke. Det blir for vanskelig. Hvil i fred, ideen om Nord-Norgebanen.

Når jeg hører det knotete ordet «konseptvalgutredning» (KVU), strekker jeg meg etter min revolver, for resultatene fra denne KVU-en for transport i Nord-Norge og Nord-Norgebanen (NNB) har det vært knyttet like mye spenning til i det siste, som det har vært rundt Erna Solbergs evner til selvrefleksjon og hvorvidt høsten kommer eller ikke.

Den symbolske trangen til å holde en revolver skyldes at dette var noe man visste for lenge siden, at de så å si kunne spart seg konseptvalgutredningene (pang!), og alle timene og pengene det har kostet. Lekkasjene om utfallet kom allerede tirsdag.

Da den endelige konklusjonen – altså at Jernbanedirektoratet fraråder å bygge tog fra Fauske til Tromsø – så ble offentliggjort onsdag formiddag, i selveste Narvik, en by der de lenge har fryktet å bli bare et stoppested på NNB, var det knapt noen som brydde seg sør for Saltfjellet.

Riksmediene fant ikke engang plass til nyheten på nettsidene sine. Ingen pushvarsel ble sendt ut. Vi kunne heller fordype oss i nyhetene om at Tine utsetter brunost-avgjørelse (NRK), at Manchester United-spiller Antony må levere inn mobilen sin (VG), mens Dagbladets «AKKURAT NÅ! AKKURAT NÅ! AKKURAT NÅ!»-nyhet var en video med en samboer jeg ikke visste hvem var, til en jeg ikke visste hvem var, som hadde fått en såkalt sjokkbeskjed. Det var like lite tog der, som det er i landets to nordligste fylker. Som det sannsynligvis vil vedvare ikke å være.

Selv ble jeg i løpet av formiddagen oppringt av tre uavhengige riksmedier for å kommentere nedleggelsen av Oslo-puben Scotsman, etter selv å ha tullet med det i sosiale medier. Tog, i hvert fall den som handler om NNB, er åpenbart for trøttende stoff for allmuen. Og det er kanskje ikke så rart, all den tid alle innerst inne visste utfallet av konseptvalgutredningen (pang!). Man orker jo ikke vie spalteplass til et resultat fra en fotballkamp som ble avgjort for flere år siden heller.

Vi har vært mange som lenge oppriktig har ment at jernbane videre nordover er en viktig kampsak, men i vår heiste jeg det hvite flagget og erkjente nederlaget. En vesentlig årsak er et splittet Nord-Norge, der vi tidvis har flere fraksjoner av meninger om fellesløsninger enn det er på en dårlig dag i Midtøsten.

Bodø vil ikke ha tog til Tromsø. Narvik vil ikke ha tog til Tromsø. Harstad vil ikke ha tog, ikke engang til seg selv. Politikerne fra landsdelen later heller ikke til å finne sammen om en bred front inn mot sentralmyndighetene.

For fire år siden, under forrige kommunestyre- og fylkestingsvalg, så vi derimot tilløp til det. SVs Torgeir Knag Fylkesnes fikk brått og uventet støtte fra sin nemesis Frp og Per-Willy Amundsen, mens Sps Sandra Borch hev seg med og applauderte, her skulle man sope inn ordførerkjeder. Tog var topp, tog var bra. Det hele var noe så obskurt som en antydning av konseptet Nord-Norge-benk på Stortinget

Arbeiderpartiet, den gang landets største parti, som ofte mener begge deler i store saker, sånn for sikkerhets skyld, ble åpenbart tatt på senga, og mens de sank på meningsmålingene, ikke minst her i nord, kom en heseblesende Jonas Gahr Støre inn fra høyre og ville være med i dansen. Litt iallfall

«Vi er mer positive og mer åpne for denne banen nå. Men det er ikke bare å knipse. Den må utredes skikkelig» (mine uthevinger), sa han. Konseptvalgutredningen (pang!) vi sitter med nå var altså halmstrået han selv klemte seg hardt rundt, og som han og Aps spinndoktorer håpet at folket i nord jublende skulle klamre seg like entusiastisk til.

Det var ikke akkurat sånn at det ble akutt tomt for champagne i hyllene hos Vinmonopolet fra Fauske til Tromsø. Ap som politisk kraft er siden desimert i landsdelen.

Behovet for en massiv oppussing av samferdselssystemet i nord er prekært. De som da orker å bla seg gjennom konseptvalgutredningen (pang!) vil på side 164 kunne lese et diagram som beskriver de forskjellige antatte alternativ for investeringer (i antall milliarder). Ordflommen er rørende.

«Det er behov for et transportsystem som legger til rette for utnyttelse av ressursgrunnlaget og som ivaretar hensyn til samfunnssikkerhet og beredskap i hele landsdelen. For å sikre arbeidskraft og levedyktige lokalsamfunn er det behov for å styrke bolyst og bli-lyst i alle regioner», står det, før alternativene ramses opp, og der måloppnåelsen for alternativene graderes fra 0 (dårligst) til +4 (best).

Vi snakker altså om alt fra godstransport og transport av militært utstyr (vi har jo en geopolitisk situasjon som har endret seg litt siden rapportens arbeid tok til), sammenbinding av regionene, kollektiv frakt av mennesker og verdien av å ha folk i husan.

Den billigste løsningen er klatting på eksisterende veier, bruer og tunneler, taksert til 76,9 milliarder kroner. Samlet rangering av alle effektmål for dette alternativet gir lavest måloppnåelse, gradert til +1 (ganske dårlig). For det dyre, vanskelige og umulige toget er prisen satt til 271 milliarder og gir en måloppnåelse på +4 (maksimalt). Kortversjonen: Gode løsninger koster. Det er helt sykt.

Hva det vil koste å pusse opp veinettet i nord, så det kan kjøre førerløse trailere med fisk og forbruksvarer til befolkningen, slik vår forhenværende statsminister, Erna Solberg, tok initiativ til i et sterkt øyeblikk, vites fortsatt ikke. Men verken de nye veiene eller de høyteknologiske trailerne kommer til å bli gratis.

Hvordan myndighetene våre har tenkt å tilrettelegge veinett og tunneler for en ønsket offensiv økning av lakseoppdrett og mineralutvinning i landsdelen vites heller ikke. Det finner man sikkert ut med en ny konseptvalgutredning (pang!).

Ja, 271 milliarder er sjukt mye penger, og det kommer til å bli dyrere og dyrere for hver gang man utreder dette på nytt, slik man har gjort utallige ganger i flere tiår allerede. Summen er for øvrig 100 milliarder lavere enn det vil koste å gjøre strekningen Trondheim – Kristiansand fergefri. Og det er ikke akkurat sånn at folk i landsdelen vår fra før er forlegne som bortskjemte barn på julaften av samferdselsinvesteringene her.

Hver gang det er snakk om et ambisiøst industriprosjekt som skal løfte nasjonen, enten det er vidløftige vindkraftplaner hinsides både bærekraft og reell gjennomføringsevne, lagring av Co₂ eller elektrifisering og grønnvasking av petroleumsnæringen, tas det i bruk ord og vendinger som er så patosfylte og billedlig pompøse at man rødmer. Da snakkes det gjerne om «månelandinger», «vår tids pyramider», og – ikke minst – «eventyr».

I nord bes det verken om pyramider, turer i verdensrommet eller gøyale eventyr. Med snipp, snapp snute for noe så selvfølgelig som å binde landet sammen med jernbaneskinner, ber vi nå derfor om mindre konseptvalgutredninger (pang!) og mer handlekraft.

Kommentaren stod på trykk hos iTromsø onsdag 27/9.