Av Mia Høgi, Pelagisk Forening

Denne uken startet kyststatenes forhandlinger om makrell. Det er det få utenfor fiskerinæringen som ofrer en tanke. Det burde de kanskje gjøre.

Norske fartøy leverte i 2022 289 047 tonn makrell gjennom Norges Sildesalgslag til en verdi av 3,8 milliarder norske kroner. Dette er, sett opp mot det vi eksporterer av olje, peanuts. Men, oljen tar slutt. Det gjør ikke makrellen.

Denne uken gikk kyststatene til forhandlingsbordet. Igjen.

Norge, EU, Færøyene, Grønland, Island, Russland og Storbritannia, skal igjen prøve å bli enige om hvor mye makrell hvert land skal fiske i Nord-Atlanteren i 2024. De siste årene har det vært utfordrende. Makrellen er en stimfisk som svømmer på lange vandringer etter mat, byttedyr og for å gyte. Det gjør den i hele Nord-Atlanteren. Dette gjør fordeling av ressursen vanskelig. For hva skal bestemme hvor mye hver skal få fiske?

I Norge fiskes makrell både av små kystfartøy, og den større havgående flåten. Vi fisker langt til havs, langs kysten og i fjordene.

Mot sommeren svømmer makrellen på beitevandring nordover i Norskehavet etter plankton og mindre byttedyr. Makrellen gyter på våren/forsommeren i stor grad i norsk sone. Når vinteren nærmer seg forflytter fisken igjen på seg og overvintrer vest av Shetland. De siste årene har makrellen i større og større grad oppholdt seg i Norge på sommerbeitingen og spiser norsk plankton, og området den okkuperer er vokst betraktelig i størrelse. Det er funnet makrell så langt nord som til Isfjorden på Svalbard.

Makrellen feiter seg opp i våre havområder. Ingen kan dra på lange vandringer eller gyte uten nok niste på veien. Denne beitingen har en kostnad for økosystemet i våre havområder. Makrellen spiser det meste på sin vei og er velkjent for å være en «støvsuger». Våre andre kommersielle arter har derfor fått mange flere makreller å konkurrere med. Blant annet er det mistanke om at makrellens omfattende beiting på sildelarver kan ha påvirkning på bestanden av norsk vårgytende sild. Makrellens avhengighet av norske havområder, kostnaden ved et større utbredelsesområde og tiden den tilbringer hos oss, bør få uttelling for norske interesser i forhandlingene.

Norge har fisket makrell siden 1960-tallet. Norge har gjennom mange tiår bygget opp et fiske etter makrell til konsum, og utviklet et omfattende eksportmarked for makrell, særlig i Asia. Det er Norge som har dradd lasset og fått bygget opp et viktig og betalingsvillig marked.

I 2020 ble forrige fellesavtale opphevet. Den gang var fordelingen 26,67 % til Norge, 58,40 % til EU og 14,93 % til Færøyene. Flere og flere land har søkt om å bli godkjent som kyststat. Brexit kom og man måtte inkludere de andre kyststatene som ikke deltok i trepartssamarbeidet. Island har fisket makrell siden 2008, uten å være en del av samarbeidet med de andre kyststatene. Som et resultat av dette var makrellen i flere år overbeskattet.

Siden 2020 har det ikke vært noen felles avtale mellom alle kyststatene.

Nå skal man igjen prøve å bli enig om en flyktig og vandrende proteinressurs med økonomisk betydning. Norge har lengst historisk fiske, er markedsledende, har størst sonetilhørighet, er oppvekst- og beiteområde, og har størst forskningsinnsats. Dette bør lønne seg.