Edgar Henriksen, Seniorforsker, Nofima
Det settes til stadighet fram krav om at norske myndigheter må gjøre som islandske - gi kvotetrekk til fiskerne for fisk industrien selger uforedlet ut av landet, senest av stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes. Problemet er at dette gjør ikke islandske myndigheter, og det har de heller aldri gjort.
Misforståelsen stammer fra en ordning som ble innført og var virksom på slutten av 1980-tallet. Da fant islandske kystfiskere det hensiktsmessig å samarbeide om å frakte sin ferske fangst i kontainer til engelske og tyske ferskfiskauksjoner og omsette den der. Dette gav ofte høyere pris enn å selge til islandsk fiskeindustri. Fiskeindustrien protesterte, med begrunnelse at ordningen førte til at de fikk en urimelig konkurransesituasjon. Når industrien ønsket å sikre råstoff for egen produksjon, var den ikke konkurransedyktig om islandsk fisk fraktet til utlandet for førstehåndsomsetning. Islandske myndigheter innførte derfor 20 % ekstra kvotetrekk for fisk omsatt på første hånd i utlandet. Dette førte raskt til at kystfiskerne solgte all sin fisk på Island. Ordningen er ikke lenger virksom. Det har derimot aldri blitt lagt restriksjoner på eksport av uforedlet fisk landet på Island.
Norske fiskere har ikke anledning til selv å eksportere sine fangster. Unntaket er hvis de velger å opprette et eget selskap for kjøp av egen fangst. Det krever i tilfelle godkjenning fra Fiskeridirektoratet for å overta fangsten og fra Sjømatrådet for å kunne eksportere. Noen fiskere har slike selskaper, men det aller meste av norsk fisk selges til kjøpere der vedkommende fiskere ikke har noen eierinteresse. Det er imidlertid tillatt for norske fiskere, etter godkjenning fra fiskesalgslag, å lande og omsette sin fisk i utlandet. Dette skjer, men i langt mindre grad enn at utenlandske fartøy lander sine fangster i Norge.
Det vil være svært komplisert, og urimelig, å innføre en ordning som straffer norske fiskere med kvotetrekk for fersk fisk landet og kjøpt i Norge dersom fiskekjøperen velger å selge en andel fisk uforedlet ut av landet. En slik ordning vil være juridisk, praktisk og markedsmessig svært komplisert og uhyre vanskelig for fiskesalgslagene å gjennomføre. Hvordan salgslagene eventuelt skal få på plass et system for pris til fisker, som kompenserer for kvotetrekk fordi fiskekjøper har solgt fisk uforedlet, er vanskelig å se for seg. Det er også vanskelig å se for seg at det skal kunne gjennomføres et hektisk sesongfiske med et slikt førstehåndsmarked. Det vil også kunne føre til omfordeling av kvoter mellom fiskerne.
For fisk landet fryst har vi tilsvarende problemstillinger illustrert i et svært relevant eksempel som skjer stadig vekk. Et fartøy leverer og lagrer et parti fryst torsk på et fryselager i Tromsø. Fartøyeieren ber Råfisklaget auksjonere fangsten. Partiet selges til høystbydende og kjøperen velger å bruke halvparten av partiet til produksjon av f.eks. klippfisk, mens resten eksporteres til industri i Polen eller Kina. Skal da fartøyet som leverte fangsten få et kvotetrekk på det som selges ut av landet? Og det med bakgrunn i en beslutning som fartøyeier ikke har noen innflytelse på?
Dersom man ønsker at mer av fisken landes fersk, kan det selvsagt innføres kvotetrekk på fryst fisk når den landes. Det vil, som på Island, ramme en oppfattet uønsket adferd og vil kunne gi betydelig større landinger av fersk fisk. Problemet er imidlertid at størsteparten av den ferske fisken, i alle fall torsken, da vil landes i sesong og øke sesongtoppen, med mindre landingene periodiseres. Økt sesongtopp vil presse førstehåndsprisen nedover for alle. Det vil også føre til at mer fersk fisk eksporteres uforedlet ut av landet. Grunnen er at det ikke er hensiktsmessig å bygge opp en foredlingskapasitet basert på en ekstrem sesongtopp.
Ønsket om økt foredling av fisk i Norge får en ikke til med så enkle virkemidler.