Nei, det holder ikke for stortingspolitikerne å avvise leveringsplikten som trålerne hadde, med å si at det er så vanskelig. Hvem er det som hindrer oss i å ha en forskrift om en plikt for trålerne å levere fisken i Finnmark der den hører hjemme. Hittil finnes ingen troverdig politisk begrunnelse for avviklingen av plikten.

Det meste av fisken i Norge er å finne i havet fra og med Lofoten og nordover. Men andelen ilandført fisk i Nord-Troms og Finnmark er redusert fra 25 prosent av norsk totalfangst i 1985 til 8 prosent i 2020.

Tallene for Finnmark isolert sett er enda verre.  Endringen av forskriften fra leveringsplikt til tilbudsplikt har vært en total fiasko. Landingene til Finnmark er redusert til nesten en fjerdedel av hva de var. Det er lite igjen av Finnmark som en fiskeriregion. Utviklingen må reverseres.

Det var daværende fiskeriminister Svein Ludviksen fra Høyre, som endret forskriften fra leveringsplikt til tilbudsplikt. Dette var et latterlig grep som ble begrunnet med at forskriften som hjemlet leveringsplikt ikke fungerte.

Arbeiderpartiet på stortinget støttet statsråd Ludviksen. Partiet lovte å ta fisken, som ble tapt med forskriftsendringen, tilbake igjen ved å utvikle et mer treffsikkert system. Absolutt ingen ting har skjedd med denne lovnaden. Nå har den nye fiskeriministeren muligheten til å innfri løftet gjennom den nye kvotemeldingen.

Den ville fisken i norsk havområde er folkets felles eiendom. Norge er suveren til å bestemme hvem som kan høste av naturgodene. Høstingsretten er forbeholdt norske borgere og selskaper, men den er gradvis blitt uthult.

Flere norske trålselskaper fikk en fangstrett, men med plikt til å levere fangstene til særlig fiskeriavhengige samfunn. Plikten var nedfelt i en egen forskrift gitt av regjeringen og i samsvar med fiskerilovgivningen.

Fiskeriforvaltningen, som har til oppgave å påse at lover og forskrifter etterleves, gjorde ingen ting for å stanse bruddene med leveringsforskriften, selv om bruddene pågikk hele tiden.

Når fisken blir dratt opp av havet og ligger på dekket til en tråler da er eierskapet til den viltlevende fisken blitt endret. På dekket er fisken trålselskapets eiendom. Dermed krasjer forskriften om plikt til å levere fangsten til en bestemt kunde med den frie bevegelsen av varer i et fritt marked nedfelt i EØS avtalen. Dette kan forklare fiskeriforvaltningens totale mangel på oppfølging av leveringsplikten. Det hele løste seg da statsråden fra Høyre fjernet plikten og laget noe så nytteløst som en tilbudsplikt.

Fisken fra trålerne forsvant fra Finnmark. Alle på stortinget så dette. En iherdig kamp fra flere engasjerte mennesker førte ikke frem.  Kravet om at fisken må tilbake til Finnmark er møtt med taushet. Fisken fra trålerne er borte, men kravet vil ikke forsvinne.

Sannsynligvis blir en ny forskrift om leveringsplikt for trålerne ikke nevnt i den nye kvotemeldingen. Det burde den ha blitt. Et første steg er at trålkvotene, som var knyttet til leveringsplikt, må overføres til kystflåten og til regionene der kvotene ble hentet fra.