INNSPILL: Ragnar Elias Nilsen, Tromsø

I Dagsnytt 18 for ei drøy uke spurte Senterpartiets Geir Pollestad om politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys hadde fått solstikk under hetebølga i Tromsø. Bakgrunn var at tidligere sjefredaktør Ivan Kristoffersens hederskronte avis tydeligvis hadde snudd fra Nei til Ja til EU.

ragnar elias nilsen.jpg

Begrunnelsen fra Skjalg Fjellheim var langvarig dårlig infrastruktursatsing i nord. Dette trass i klart økende regional verdiskaping i Nord-Norge. Mye av denne økte verdiskapinga i nord kommer fra det som Oslo og Akershus ikke får til, dvs. egen økonomisk vekst basert på eksport. Fra Nord-Norge kommer denne eksporten nå i form av villfisk, krabbe og oppdrettsfisk. Men det meste av dette fraktes ut av landsdelen på ut på stadig dårligere veier, med en globalisert trailertransport som setter veifarendes liv og helse på spill. Finland og Sverige får romslig EU-støtte til infrastruktur i nord; Nord-Norge ser ikke ut til å få jernbaneutbygging.

Fisk i spill

Det som imidlertid kan rettferdiggjøre Pollestads karakteristikk, er at Fjellheim ikke kopler fiskeripolitikk og EU. Tvert imot, uka før hadde nordlys-redaktøren en panegyrisk hyllest til Nergård konsernets ervervelse av stortråleren «Breitind». Koplingen mellom norsk EU-medlemskap og kvotesamling gjennom satsing på gigantbåter og i rederier er følgende: Fiskekvoter for fangst i Nord-Norge stiger raskt i verdi i en globalisert og liberalisert verden som i dag grenseløst fisker ned havets ressurser.

Ved EU-medlemskap åpnes det opp for internasjonalt fritt kjøp og salg av rettighetene til fiskeressursene i det som i dag er kombinasjonen av verdens rikeste og lettest tilgjengelige fiskeriområde, dvs. Nord-Atlanteren og Barentshavet. Større europeiske matvarekjeder og andre kapitalsterke konsern vil være ute etter store kvoteansamlinger av den typen som de private fiskerikonsernene Nergård og Lerøy nå erverver seg som en del av den liberaliserte norske fiskeripolitikken. Det er dokumentert at islandske selskap – dels illegalt - forsøker og delvis har lyktes i å kjøpe seg inn i norsk fiske.

Lov og rett i fiske

Norsk fiskerilovgivning – Deltakerlov og Havressurslov – reserverer norske kvoter for aktive fiskere med norsk statsborgerskap. Dersom lovverket håndheves, kan det brukes til to gode formål: Nasjonal sjølråderett, og med det fortsatt fungerende norsk regulering av fiske i våre farvann. Det vil si: Vellykket og langsiktig bærekraftig bruk, som norske politikere ynder å framheve at vi har lyktes med på internasjonale konferanser, sist på FNs havkonferanse i Lisboa. Og lovverket kan brukes til fordeling av fisken blant aktive fiskere på en slik måte at mange langs heile kysten får delta og slik at fisken blir fordelt til det vi nå har av landanlegg og fiskerisamfunn.

Om å dele på en felles ressurs

Kjøp og salg av kvoter har, etter liberaliseringa gjennom båtkvoteordninga fra 1990, ført til rask sentralisering av råderett over kvoterettigheter på kysten. Vi har overlatt en stor del av fellesressursen som tilhører det norske folk til kapitalkrefter av den typen som i dag kontrollerer fiskerikonsernene Nergård og Lerøy. Råderett over fangst og mottak av fangst sentraliseres til stadig færre og fjernes fra aktive fiskere og fiskerisamfunn langs kysten. Riksrevisjonen fremmet i 2020 alvorlig kritikk av dette bruddet med norsk fiskerilovgivning og fiskeripolitikk. Og Fiskarlaget Nord har aktivt gått ut med støtte til at fisken må fordeles på flere fiskeindustribedrifter på kyststedene.

Ut fra dette illustrerer det såkalte frysehotellet på Gammegård i Tromsø, som mottar mye av trålfanget fisk fra Troms og Finnmark - og giganttråleren til Nergård - den kapitalistdrevne undergravinga av den sosiale og geografiske fordelinga av Nord-Norges viktigste fellesressurs. Det er her det glipper for Skjalg Fjellheim og det som skal være kystfolkets avis i landsdelen. De ser åpenbart ikke at utspillet bidrar til å styrke oppfatninga av at Tromsø har nok med seg sjøl og ikke hjelper til å fremme landsdelens utvikling.

Til fiskere og kystsamfunn

Det er bare å vente i spenning og håpe på at regjeringa vil følge opp det de har lovet i Hurdalserklæringa for å rette opp Solberg-regjeringas fiskeripolitikk. Kysten og Nord-Norge har fått støtte fra Riksrevisjonen for å få en forandring i denne politikken. Og vi må kunne vente at landsdelens og Ivan Kristoffersens avis fremdeles klarer å støtte kravet om at fisken skal deles blant aktive fiskere og fiskerisamfunn i Nord- Norge. Dette er en del av resepten – eller en viktig barriere - mot at innenlandsk og utenlandsk storkapital får kontroll over de fiskeressursene som er det viktigste grunnlaget for bosetting i Nord-Norge. Fiskere og kystsamfunn må få dele bruksretten til fisken, og nordnorske politikere og Nordlys må aktivt bidra til at de beholder denne retten.