Arne Melsom, nestleder, Hongkongkomiteen i Norge og Merethe Lind Jodalen, daglig leder, Den norske Tibet-komité

Dette er et leserinnlegg, det reflekterer skribentenes syn.

Flere personer med tilknytning til oppdrettsnæringen har til Kyst og Fjord gitt uttrykk for at de venter utålmodig på en avklaring om en frihandelsavtale mellom Norge og Kina. Vi deler denne utålmodigheten, men fra vårt ståsted er det med en undring over hvorfor regjeringen Støre ikke for lengst har skrinlagt planene.

Kyst og Fjord framhever USA-press og Ukraina-krigen som årsaker til at avtalen ligger i dvale. På et seminar utelukkende bestående av Kinas ambassadør Hou Yue, en mangeårig venn av det kinesiske regimet, Gerhard Heiberg, og representanter for næringslivet, er det kanskje ikke så rart at problemene med en avtale ikke blir bedre belyst?

Xi Jinpings Kina er en aktør som bryter avtaler og forpliktelser etter forgodtbefinnende. Dette gjelder også handel. I mai 2021 ba Australia om en internasjonal undersøkelse av hva som hadde skjedd i Wuhan under Covid-19-utbruddet. Dette utløste raseri i Beijing. Til tross for at Australia har en frihandelsavtale, gikk Kina til handelskrig, og stanset import av en rekke varegrupper.

Da Litauen lot Taiwan åpne et representasjonskontor i Vilnius i 2021, ble landet uten forvarsel strøket fra tollregistere i Kina. For ikke å nevne hvordan Norge nærmest over natten ble kastet “i fryseboksen” etter tildelingen av Nobels Fredspris til dissidenten Liu Xiaobo, noe norsk oppdrettsnæring erfarte konsekvensen av gjennom flere år. Trusler fikk også regjering og folkevalgte til å si nei til å treffe Nobelprisvinner HH Dalai Lama under hans siste besøk i Norge i 2014.

I et Kina under kommunistpartiets ledelse har hevn forrang foran avtaler og forpliktelser. Med en notorisk avtalebrytende forhandlingsmotpart bør Norge styre unna bilaterale avtaler så langt det lar seg gjøre, og fokusere på multilaterale spor. Dette vil være i tråd med Hurdalsplattformen: Der står det at Norge skal samarbeide med Kina langs en nordisk og europeisk linje.

EU har lagt en investeringsavtale med Kina i en skuff. Unionen har ingen planer om frihandel med Kina. EU jobber i stedet målrettet i WTO for å styrke multilateralt regelverk for handel, og har blant annet anlagt to saker mot Kina (Litauen-saken og patentrettigheter i telekom-industrien). Konklusjonen synes åpenbar: Norge må følge EUs linje, som er å videreføre handel med Kina etter WTO-regler, arbeide for å styrke disse reglene, og ansvarliggjøre kinesiske myndigheter for misbruk av handelsmakt.

Gitt all erfaring med dagens myndigheter i Beijing, og linjevalget i Hurdalsplattformen, er statssekretær Helge Flø Kvamsås svar til Kyst og Fjord egentlig ikke til å forstå. Selv om Ukraina-krigen forståelig nok påvirker det meste for tiden, bør det ikke være vanskelig for regjeringen å forlate forhandlingsbordet.

Vi benytter gjerne muligheten til å fremheve saker vi jobber med, menneske- og arbeidstakerrettigheter. Under et arrangement i Arendalsuka uttalte statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik i Utenriksdepartementet at vi må ha “sterke og robuste menneskerettighetsreferanser” i en frihandelsavtale.

La oss fortelle hvordan det er gått med EFTA og Norges frihandelsavtale med Hongkong fra 2011. En avtale der partene forplikter seg til å søke en demokratisk utvikling og respektere menneskerettigheter. I 2020 overtok Beijing i realiteten styringen av Hongkong, i strid med et FN-løfte om autonomi fram til 2047. Omveltningene i Hongkong har knust ambisjonene om demokrati, og brutalt valset over menneskerettighetene og deres forkjempere. Naiviteten som regjeringen legger for dagen i troen på at menneskerettighetene til noen i Kina vil styrkes med en ny avtale, er ubegripelig. Vi vil ellers tro at næringslivsfolk ser det makabre i å legge vekt på én forutsetning i en ny avtale, når den reelle motparten bryter samme forutsetning i en annen avtale på det mest graverende.

Næringsminister Vestre har sagt at man planlegger å legge fram en separat avtale om arbeidstakerrettigheter. Også på dette punktet kolliderer regjeringens ambisjon med realitetene. I 2021 sluttet Norge seg til EU-sanksjoner mot fire tjenestemenn og en bedrift i Kina. Sanksjonene ble blant annet begrunnet med ansvar for omfattende tvangsarbeid, med uighurer og andre minoriteter som ofre. Å forhandle om arbeidstakerrettigheter med en motpart man har sanksjonert for tvangsarbeid kan ikke forsvares. Tvangsarbeidet må beviselig ha opphørt før oppmerksomheten kan rettes mot arbeidstakerrettigheter. Først krabbe, så gå.

Kina begynte i 2018 pussig nok å kalle seg en nær-arktisk stat, noe som ytterligere bør fortelle oss at landets ambisjoner går langt utover importer av fisk. Vi er overbevist om at fiskerinæringen setter pris på fundamentet som Havrettskonvensjon gir Norge for å løse tvister til havs i våre farvann. Vi oppfordrer derfor næringens talspersoner om å sette seg inn i hvordan Kina tar seg til rette med et ekstremt krav på territorialfarvann i Sør-Kina-havet. Et krav som tvistedomstolen i Haag bestemt avviste i 2016. Som ratifiserende nasjon er Kina forpliktet til å rette seg etter domstolens avgjørelse. Men det nekter Beijing å gjøre. EU, med tilslutning fra flere ikke-medlemmer, støtter dommen. Men havrettsnasjonen Norge er sjokkerende stille.

Vi ønsker fiskeri- og oppdrettsnæringen alt godt. Det er viktig for Norge at denne næringen lykkes. Vi håper at Kina en gang i fremtiden vil spille på lag med resten av verden, og parkere ekspansive ambisjoner på bekostning av naboer, slutte med grove menneskerettighetsbrudd, og bli en pålitelig aktør gjennom overholdelse av inngåtte avtaler og forpliktelser. Da vil veien ligge åpen for en frihandelsavtale.

Før vi kommer dit, oppfordrer vi norsk næringsliv til å se etter andre muligheter. Nærings- og fiskeridepartementet bør frigjøre ressursene som er bundet opp i arbeidet med en Kina-avtale til i stedet å hjelpe til med å diversifisere, og minske avhengigheten til autoritære stormakter: I motsetning til Norge har EU en frihandelsavtale med Japan. Kanskje en norsk-japansk avtale kan åpne for økt eksport fra fiskerinæringen? Vi oppfordrer bransjen til å korrigere sin kurs i lobbyvirksomheten i denne retningen!

“Norske myndigheter er ikke med på notene”, skriver Kyst og Fjord. Vi er tilbøyelige til å være med på denne konklusjonen, gitt den manglende realitetsorienteringen statssekretær Kvamsås uttalelse avslører. Men konklusjonen må bli den stikk motsatte av den som næringens representanter har gjort seg til talspersoner for i Kyst og Fjord.