I dag kommer fiskeriminister Bjørnar Skjæran endelig nordover til fiskerihovedstaden Båtsfjord.

Ikke en dag for tidlig vil mange hevde. Dessverre en uke for sent for eget vedkommende.

Om han forventer ovasjoner gjennom værret, er jeg redd løpet er kjørt. Etter å ha blitt enig med SV i et forslag om å sende det meste av snurrevadbåter ut for firemila, kan han i stedet se fram til en ekstra interessant dag blant båtsfjordingene. Om det går inn i soga om mange hyggelige folk langs kysten, er jeg slett ikke så sikker på.

Forslaget har allerede fått det til å koke blant snurrevadfiskerne. Pulsen er neppe lavere i industrikommunen Båtsfjord. Forslagene som er sendt ut på en lynrask høringsrunde, kan i ytterste konsekvens være kroken på døra og takk og farvel til fiskeindustrien slik vi kjenner den i dag.

Fiskerigründer Ted Robin Endresen fra Myre har allerede ønsket hele snurrevadflåten velkommen til Vesterålen, dersom de blir fratatt sine faste fiskefelt utenfor Finnmarkskysten.

Han oppfordrer i tillegg den samme flåten til å ta hele kvoten i løpet av vårtorskefisket, slik at de unngår å måtte dra til stormfulle Bjørnøya for høstfiske.

Dermed kan også ferskfiskordningen ryke om forslaget skulle gå igjennom – en ordning som har sørget for at fiskeindustrien, spesielt i Finnmark, har kunne produsere fisk hele året.

Beregninger viser at ferskfiskordningen, som ble laget av Skjærans partikollega Lisbeth Berg-Hansen, sikrer mer enn tusen helårige arbeidsplasser. Derfor er det tvilsomt at Skjæran var klar over følgene av forslagene i Høring om kysttorsk og havdeling i fisket etter torsk nord for 62°N.

Innholdet i høringsrunden som har en frist til 13.januar, er nesten så langt borte fra arbeiderpartipolitikk som det er mulig å komme. Vi fristes derfor å tru at han ble lurt trillrundt av SV - som gjennom budsjettforliket fikk inn kravet om fortgang i havdelingsspørsmålet.

Om det viser seg at fiskeriministeren likevel står inne for de radikale endringene, ja da er det bare nok en byggeklosse i Gahr Støre-prosjektets uforståelige og selvdestruerende politikk.

Fiskeriministeren vil allerede i dag få sine første klare svar. Ikke skriftlig, men verbalt. Da Kyst og Fjord i går forsøkte å få kjøpergruppen i Båtsfjord i tale, satt medlemmene bak stengte dører og forberedte ministermøtet.

Kjøp av blomster sto neppe øverst på agendaen. Ministeren kan heller ikke forvente seg noen hyggelige festtaler. Bomben han kastet før helga, har snarere fått det til å skumme over for industrilederne som er hundre prosent avhengig av snurrevadflåten for å holde folk i arbeid hele året.

Det er vel ingen som er uenige i at det bør tas tak i konfliktene mellom store og små fartøy når de barker sammen på de samme fiskefeltene.

Vi skal ikke ha indiske forhold der den minste må vike for den største på veien.

Men å forby enkelte i det hele tatt fra å benytte veibanen, er ikke noe alternativ. Det er realiteten i forslagene når båter over 11 meter må ut for fjordlinjen, 21-meteringene ut for grunnlinjen og de over 28 meter ut for fire-mila.

I et urbansosialistisk sinnelag høres en slik reguleringsform sikkert både forlokkende og fornuftig ut. Havet er stort.

Men straks høst- og vinterstormene begynner å rive i virkeligheten, er sjarkromantikken egentlig ikke så mye verdt.

I hvert fall ikke om folk som skjærer i fisken, skal ha et arbeid å gå til.

Uansett hvor mye vi vil det, kan dessverre sjarken aldri klare å håndtere et marked som ber om fersk fisk hver dag hele året. I et slikt regnestykke må vi ha en blandet flåtestruktur, der alle i kystgruppen får tilgang til kystnære fiskefelt.

Vi skal gi fiskeriministeren kred for å forsøke å løse floken mellom store og små fartøy, men dessverre havnet han helt på viddene med å bruke kartet han ble påtvunget av SV.

Ved å ferdes langt utenfor virkelighetsoppfattelsen langs kysten, har han malt seg så langt inn i hjørnet at det er vanskelig å se hvordan han skal komme seg ut.

Fra før har han pådratt seg vrede fra den jevne arbeider i havbruksindustrien ved å fronte en grunnrenteskatt ingen vet følgene av. Nå er det «jenta på fileten» sin tur.

Derfor skal det nå svært lite til før Bjørnar Skjæran stemples som ministeren som drepte den siste rest av fiskeindustri langs kysten.

Det kan bli litt av et ettermæle.