Innspill
Vi har over flere tiår opplevd at kysten tømmes for folk, hus står tomme og skoler nedlegges. Når kystsamfunnene forgubbes så forsvinner også en livskraftig sjøsamisk kultur.
På Sametinget prates det i store ord om viktigheten av sjøsamisk kultur og levesett, men evnen til å se utover fiskeripolitikk og sjølaksefiske ser ut til å være fraværende. Misforstå meg rett nå da, begge deler er svært viktige elementer for å holde liv i små kystsamfunn og fortjener virkelig den oppmerksomheten de får, men sjøsamisk levesett og kultur er mer enn fisk.
Et livskraftig samfunn er avhengig av et variert næringsliv, god infrastruktur, offentlige tilbud og bolyst. Den gamle fiskarbonden var bærekraftig, gjennom kombinasjonsdrift klarte de å mette og huse hele familien. Kombinasjoner av småbruk og fiskeri, i kombinasjon med flere av nåtidens arbeidsplasser kunne med fordel være flyttet ut i distriktene med dagens teknologi. Det kunne vært et mål om å desentralisere arbeidsplasser som ikke nødvendigvis må gjøres i en by. Muligheter for å «ta kontoret med til hjembygda» etter endt utdanning vil gjøre det mer attraktivt å komme hjem igjen. Flere slike arbeidsplasser vil kunne øke andelen av kvinner som flytter tilbake til distriktene. Samtidig som småkommunene i neste omgang nyter godt av økt innbyggertall og skatteinngang.
Jeg vet selvfølgelig at det er komplisert å snu flyttestrømmen og at dette krever samhandling mellom mange. Eksempelvis vil oppbygging av offentlige tilbud i mange tilfeller føre til private etableringer som ringvirkning. Ut av dette igjen vokser frivilligheten frem, som igjen gir verdiskapning både innen den offentlige og den private sektoren. På denne måten kan man bygge stein for stein for levedyktige små lokalsamfunn.
NSR gikk på valg på å vitalisere og revitalisere de sjøsamiske samfunnene. Foreløpig høres det lite om hva som gjøres i den retningen. Til tross for stadige debatter på Sametinget om samisk institusjonsbygging er ingenting nytt etablert av Sametinget i sjøsamiske områder. Sjøsamisk næringssatsing utover fiskeripolitikk er ikke synlig, og som innspill til Nasjonal transportplan problematiserte sametingsrådet infrastrukturtiltak i en slik grad at en skulle tro at det var om å gjøre å unngå alt slikt til samiske områder. Og når vinteren varer lenger enn motorferdsellov og forskrifter har bestemt, er det ikke Sametinget som tar opp kampen for lokal kunnskap og befolkningens muligheter for å bruke naturen ved hjelp av motorisert kjøretøy.
Sametinget har ikke en gang på et symbolsk nivå vist seg som en forsvarer og tilrettelegger for sjøsamisk utvikling utover fiskeripolitikk. Skal de sjøsamiske samfunnene vitaliseres og revitaliseres må det samarbeid mellom det offentlige og det private til. Det hadde vært naturlig å tenke seg at det var Sametinget som gikk i front for å få dette til, men vi må dessverre registrere at Sametinget heller oppleves som en brems for utvikling fremfor en konstruktiv samarbeidspartner for å finne løsninger for attraktive bo- og arbeidsområder langs kysten.
Ta lærdom av Troms og Finnmark fylkeskommune som nå har gitt Lakselv videregående skole status som sjøsamisk og kvensk ressursskole. Det er utrolig nok den første samiske ressursskolen i Finnmark. Troms har hatt tre lenge. Det er en start som vi i sjøsamiske områder ønsker velkommen. Vi ser virkelig frem til utviklingen med tanke på de ildsjelene vi finner på Lakselv videregående skole og deres gode samarbeidspartnere. Men ildsjeler kan ikke gjøre all jobben alene, midler må følge med. Både til Lakselv videregående skole og til kultursenteret Mearrasiida i Indre Billefjord må få muligheten til å gjøre denne viktige jobben mer synlig. La dette også være en start for arbeidet med å skape mer privat næringsliv som synergier av oppbygging av et offentlig tilbud. Vi trenger arbeidsplasser i både offentlig og privat sektor.
Husene trenger folk og folkene trenger arbeid. Vi kan ikke tillate at klokka slår fem over tolv for sjøsamiske samfunn!