Spør du et par tilfeldige personer på gata hva det strides om i norske fiskerier for tida, mistenker jeg at de ville svare leveringspliktige trålere og forurensende lakseoppdrett. Det er lite å klandre de spurte. For om man ikke selv søker kunnskap om næringa er det lett å kjøpe enkle forklaringer om at bare trålfisken kommer fersk på land, så blir det lys i husan. Eller at om bare oppdrettsfisken kommer seg på land eller i lukkede anlegg, så er bærekraften i boks.

Valgkampen har heller ikke tilført den offentlige fiskerisamtalen særlig verdi. Som vanlig er spørsmålet om hvordan norsk fisk skal skape flere norske jobber forsøkt satt på dagsorden. Som vanlig har enkeltpolitikere, ofte med ståsted til venstre i norsk politikk, pekt på trålplikter og generell kapitalistisk ondskap som årsaken til at ting går att og ned i nord. På andre siden av fargeskalaen har politikere forsvart det bestående med at nu går alt så meget bedre, og at motparten må slutte «å snakke ned» ei sjømatnæring som går så det suser.

Hva skal folk flest tro?

Det mentale bildet av børseide stortrålere som soper inn kystflåtens levebrød og fryser det inn for produksjon i Kina, er kraftfullt. Det samme er en forurensende oppdrettsindustri som systematisk forgifter og forderver sine omgivelser i takt med eiernes gigantresultater.

Det er lett å skjønne hvorfor slike bilder er enkle å ty til når man skal selge sin egen og partiets fortreffelighet inn i et velgermarked der fisk bare er et av mange tema.

Fisk er jo heller ikke på ingen måte unikt. Akkurat det samme skjer når det skal scores politiske poenger i andre sektorer, der det for eksempel påstås at det ene partiet har rasert Politiet, mens det andre vil gjenreise og reparere. Samme leksa når det kommer til helse, skole, samferdsel og så videre.

Selvsagt må det snakkes i overskrifter når et politisk budskap selges inn. Forskjeller må fremheves, det ligger i valgkampens natur. Likevel, oppi det hele oppstår det en dobbel kommunikasjon, der politikerne på den ene siden må ut i krigen og forsvare sterkt forenklede standpunkter, mens de på bakrommet går inn i materien og behandler den med langt mer nøkternt. Enhver som har fulgt en sak gjennom komitébehandling på Stortinget, vet hvor annerledes prosessen fremstår i forhold til oppildnede valgdebatter.

For selvsagt vet en kommende eller sittende stortingspolitiker at sammenhengene er adskillig mer nyanserte enn slagordene de selger seg på i valgkampen. Selvsagt vet de at det ikke bare er å føre folkets fisk fra trål til kyst, like lite som det er mulig å stenge inne laksebæsjen i lukkede systemer sånn helt uten videre.

Likevel går flere av dem ikke av vegen for å fremme nettopp slike påstander for å få oppmerksomhet under valgkampen. Vi mistenker at det for manges vedkommende skjer mot bedre vitende.

Politikerne har nese for røyk. Den kommer ofte fra ild, vet de, og derfor er det nok fristende å følge fakkeltog-ruta under valgkampturneen. Oslo-pressen skal ha sine bilder av partiledere som er ute og lytter til folket, ledsaget av håpefulle lokalpolitikere og kommende stortingsrepresentanter.

Det er fint at de tar turen, de burde gjøre det oftere. De burde også besøke flere steder. For like mye som fakkeltogene tiltrekker seg politisk oppmerksomhet, danner de også et røykteppe foran alt det andre som skjer i fiskerinæringa. Lerøy har i et par sammenhenger pekt på at deres disponering av 10 prosent av torskekvantumet genererer 90 prosent av fiskeridebatten, og jeg begynner etter hvert å skjønne hva de mener.

Det er snart 20 år siden Svein Ludvigsen la hovedlinjene i det som skulle bli norsk politikk for industri-eide trålere. Politikken har med et par justeringer i ytterligere liberal retning ligget dønn fast siden den gang, gjennom flere ulike regjeringsregimer. Dette har folk i næringa for lengst erkjent. De har lagt denne saken i bakspeilet og gått videre. Likevel lever drømmen om store, saftige inngrep mot trålrederiene i beste velgående blant en del politikere.

Resultatet er stort sett kun støy som tar opp spalteplass og taletid som heller burde vært brukt på temaer som har langt større betydning for utviklingen langs kysten. Lista over slike tema er lang. Det holder å nevne oppfølgingen av kvotemeldingen, der det ennå er uavklart hvilken hjemfallsordning som skal gjelde for strukturkvotene.

Samtidig henger også et svært viktig segment av sjarkflåten og dingler i løse luften mellom to grupper etter at de har fått nei til struktur, og ikke får fortsette samfiske med seg selv. Dette er en sak som fremstår så urimelig for enkeltaktører og lokalsamfunnene de leverer til dels mye fisk til, at den opplagt må finne en politisk løsning.

Vi kan også nevne landindustriens problemer, i skvisen mellom marked og leverandører. Hvem eier kjøperleddet om fem til ti år frem i tid? Er det fiskerne, er det oppdretterne? Eller burde kanskje flere kjøpere få lov å eie båter? Her ligger det store tema med avgjørende betydning. Dette får liten plass i den allmenne fiskeridebatten, for der er man fortsatt opptatt med tapte slag om trålplikter.

I mellomtiden seiler både hav- og kystflåten og resten av sjømatnæringa videre. Aktørene tilpasser seg de ordninger de får tilgang til, og setter kurs i den retningen de selv har tro på. Tilbake står velgerne og kystopprørerne, akkurat like snytt for nesen som de alltid har følt seg.