INNSPILL: Torbjørn Trondsen og Arne M Luther Kystens Tankesmie AS

Regjeringen forbereder nå en melding til Stortinget hvor de fremtidige prinsippene for fordeling av fiskekvotene skal klargjøres. Utgangspunktet er havressurslovens formål om «å sikre ei bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene... og medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene».

Her fremmer vi nødvendige tiltak for en bærekraftig forvaltning av fiskekvotene.

Ulike bærekraftsmål

Bærekraft er definert av FN som «En utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. FN med Norges tilslutning, har også definert bærekraftsmål for «utvikling gjennom bevaring og bruken av hav og marine ressurser» (mål 14), «for industrialisering og innovasjon» (mål 9) og som «bidrag til bærekraftige byer og lokalsamfunn som er inkluderende, trygge og robuste» (mål 11). En bærekraftig forvaltning av de viltlevende marine ressursene innebærer derfor at dagens kortsiktige fangstbehov, næringsutvikling, innovasjon og lokalsamfunnsutvikling, ikke må ødelegge for kommende generasjoners muligheter for å dekke sine ressursbehov for å opprettholde robuste lokalsamfunn langs kysten.

Ofte kan det være stor avstand mellom politisk vedtatte målsettinger og utøvelsen gjennom forvaltningen, uansett statsråd. Dette bekreftet Riksrevisjonens undersøkelse av fiskeripolitikken som med støtte av Stortingets konstitusjonskomite, fant store avvik mellom havressurslovens formål og fiskeriforvaltningens medvirkning til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Dette avviket blottstiller en rettsstrid mellom mål og midler som kvotemeldingen må rette opp.

Men den politiske tautrekkingen dreier seg ofte om tolkningen av målsettingene når nye politiske vinder blåser.

Fartøysammensetning i forhold til bærekraftsmål

På trass av gode formål om å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, så har norske fiskerimyndigheter i en rettsstridig praksis tillatt at stadig flere kvoter samles på færre fartøy ut fra rene bedriftsøkonomiske hensyn, uavhengig av de samfunnsøkonomiske konsekvensene for kystsamfunnene. Dette har ført til en sterk geografisk konsentrasjon av større og meget lønnsome fartøy som lander sine fangster i stadig færrre kommuner. De gjenværende store havfiskefartøyene fryser nå all fangst ombord som i hovedsak eksporteres direkte til utenlandsk fiskeindustri. Dette er for mange stikk i strid med intensjonene i konsesjonsbestemmelsene om trålernes leveringsplikt for å sikre råstoff til bestemte fiskerikommuner. Denne forvaltningspraksisen ødelegger utviklingsmulighetene for fremtidige generasjoner i mange kystsamfunn for industriutvikling og innovasjon som ikke kan være i tråd med FNs bærekraftmål 9 og 11 og Havressurslovens formålsparagraf om medvirkning til til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Fangstområder og redskapsvalg i forhold til bærekraftsmål

Konsentrasjon av kvoter på større fartøyer over 28 meter har også hatt negative virkninger for fiskebestandenes bærekraft i strid med FNs bærekraftmål 14. Mens de mindre kystfiskefartøyene fisker sine kvoter med bærekraftige passive fiskeredskaper som selekterer den største fisken, medfører flytting og konsentrasjon av strukturkvoter til havfiskefartøy over 28 meter at fisken i økende grad blir fisket med en mer effektive snurrevadtrål som i mye større grad tar mindre fisk helt inn til ytterst i fjordåpningene om vinteren. Dette til forskjell fra fiske med bunntrål og autoline med tilsvarende store fartøyer, som er henvist til å fiske utenfor 4 nautiske mil begrunnet i å redusere fiskepresset på små fisk og kysttorsk som gyter i fjorder og det nære kystfarvann innenfor 4 nautiske mil. Flytting av kvoter fra mindre kystfiskefartøy til havfiskefartøy, har derved både utsatt sårbare kystressurser for et økende fangstpress og okkupert fangstareal fra mindre kystfartøy. Fangstområdene innenfor 4 nautiske mil er helt avgjørende for lønnsomheten for fiske med mindre kystfiskefartøy som forsyner de mindre kystsamfunn langs kysten med råstoff og inntekter. Denne forvaltningen kan derved ikke være i tråd med verken havressurslovens formål eller FNs bærekraftmål 9 og 14 eller 11 om å bidra til bærekraftige lokalsamfunn som er inkluderende, trygge og robuste.

I tillegg representerer den økende fangstinnsatsen med snurrevadtrål en trussel mot torsk- og hysebestandene på oppvekstområder lengre ut i Barenstahavet – særlig grunne områder rundt Bjørnøya og Svalbard. Her foregår det om sommeren et betydelig fiske av små fisk under 1 kilo, i strid med minstemålsreglene, noe som ikke kan være en bærekraftig bruk av våre hav og marine ressurser (FN mål 14). I tillegg bidrar dette fisket til landinger av så store enkeltfangster av små fisk til en dårlig kvalitet, at fiskeindustrien ikke har kapasitet til å bearbeide den. Største delen av slike fangster eksporteres derfor i stor grad direkte i bulk til polsk fiskeindustri til meget lav verdiskaping i norske fiskerisamfunn.

Trålfiske i lys av bærekraftsmål

Overføring av kvoter fra mindre til større fartøyer er heller ikke miljømessig bærekraftig. De største bunntrålerne fisker med enorme trålredskaper – ofte med hele to og tre trålposer på en gang. Trålerne som filtrerer fisken fra enorme vannmasser og fryser fisken med olje, bruker 3-4 ganger mer energi per kilo fisk sammenlighet med kystfiskefartøy som fisker med passive redskaper.

Bunnfisket etter trål er heller ikke bærekraftig etter FNs bærekraftmål 14 fordi det skader bunnfaunaen. Mange land blant annet USA, forbyr av den grunn fiske med bunntrål i mange områder. Nå meldes det også at Storbritannia innfører forbud for bunntrålfiske på enkelte fiskebanker.

Hva kan gjøres?

For å bedre bærekraften i torskefiskeriene har Kystens tankesmie foreslått en rekke tiltak som må behandles i den nye kvotemeldingen. Blant annet at:

  • Den biologiske bærekraften i torskefisket må forbedres ved å redusere fangstpresset på småfisk. Minstemålet for tillatt fangst må økes til minst 1 kg (fra hhv. 600 og 800 gram for hyse og torsk). Oppvekstområder bør stenges for fiske i områder med mye små fisk og der vi har en sårbar bunnfauna som er viktig for oppvekst av yngel.

  • En større del av kvotene bør overføres til fartøytyper som bruker bærekraftige passive redskaper som line, garn og jukse på bekostning av aktive bunntrål og snurrevadtrål.

  • Fangstområdene innenfor 4 nautiske mil bør reserveres for et mer bærekraftig fiske med fartøy under 28 meter – særlig mellomstore fartøy på 15-21 meter som er viktig for helårig råstofftilgang til nordnorsk fiskeindustri. Alle større havfiskefartøy (over 28 meter) bør henvises utenfor 4 nautiske mil.

  • Bonuskvoter bør overføres til fartøy som tilpasser sine fangster til en bærekraftig bearbeiding i fiskeindustrien på bekostning av trålere med leveringsplikt som eksporterer frosset ubearbeidet fisk ut av landsdelen.