Minneord: Rudolf Rubach Utnes

Det er med tungt hjerte jeg meddeler at min far og aller beste venn Arthur Rubach har gått bort. Samtidig er det umulig å ikke se det positivet i denne tragiske hendelsen når jeg vet han fikk være der han trivdes aller best i naturen med dens krefter tett på seg.

Arthur ble funnet torsdags morgen 25.03.2021 ca. 18 nautiske mil utenfor Landegode i Nordland. Motorseileren "Y/S Rubalong" han hadde seilt fra Bergen, har enda ikke blitt funnet. Ferden endte i Vestfjorden, i stormen som blåste over den nordlige landsdelen i forrige uke. Det har vært bølgehøyder på 12 meter og liten orkan i kastene.

Jeg har seilt over denne fjorden med min far tidligere, i langt bedre vær. Vestfjorden er sjelden gjestmild, men denne gangen var det pent vær og lite vind. Jeg kan dog ikke huske det slik. Jeg spydde over rekka mens pappa holdt trygt i roret bakpå 28 foteren vi da seilte. Jeg har aldri vært sjøsyk siden. Og slik er det jeg husker han, som en kurator for min frykt, en som lærte meg det viktigste i livet, å overleve og å takle ugjestmilde plasser og situasjoner. En som har lært meg å klatre, fyre bål, seile, jakte, fiske og alt annet som virkelig er viktig i livet. Han lot meg vokse opp på halvøyen vår i Gausvik slik vi i dag drømmer om at barn skal få vokse opp, fritt ute i naturen med god oppfølging. Første mopeden på tunet 12 år gammel, og første båten da jeg klarte å betjene fortøyningssystemet hans i naustet.

Pappa var en del av en søskenflokk på seks og vokste opp i Gausvik utenfor Harstad hvor han senere også etablerte seg og fikk familien sin. Han reiste tidlig til havs og fortalte meg han hadde hatt kjæreste i Japan 17 år gammel. De trengte tydeligvis ikke tinder på den tiden. Den viktigste biten av hans yrkesliv var årene hos marinejegerne. Det var nok her mye av hans allerede godt iboende urkraft fikk utvikle seg. Pappa besto marinejegerkurset i 1975 og var der fram til 1988. Hans motto som enkelt og greit gikk ut på å ta vekk "U'en" i det "Umulige" var nok mye motivert fra denne delen av hans yrkeskarriere. Han er av sine kollegaer hedret og omtalt som en grensesprenger og et forbilde.

Etter tiden som marinejeger fikk han en kort periode som sikkerhetsleder i Statoil før han ble uføretrygdet og gikk av med pensjonen sin. Min far har ramlet i fallskjerm og i havet mange ganger. Derfor var kroppen hans også godt brukt tidlig i livet. Men selv om han endte sin arbeidskarriere tidlig, sluttet han aldri å både pushe grenser og arbeide med sine prosjekter. Pappa har bygd husene jeg har bodd i, naustene jeg har dratt båtene inn i og badstuene jeg har badet i.

Men det jeg husker han best for i ung og voksen alder er alle eventyrene vi har vært på. De utallige turene på Finnmarksvidda med fiskestanga, jaktturer i marka i heimbygda eller på Ingøy, dynamitt sprengninger på Øykollen, turer som 7 åring mot finskegrensa på jakt etter storrøya, bestigning av Sætertinden som 8 åring, seilturer langs norskekysten, hotelldrift i Peru, kajakkekspedisjoner og skiturer fra jeg lå i pulken til han jaga meg opp som tenåring i helgene for enda en skitur!!! Energinivået høyt hele veien, meg og han!

Pappa likte hverken nyheter eller TV. For han representerte dette frykt og latskap. Men bøker derimot. Hamsun, Pessoa, Bukowski, Duun også videre. Hyllene har alltid vært full der han har etablert midlertidig base eller bostedsadresse. Kunst var også viktig i hans liv, det fikk jeg og min søster erfare da hovedgavene på julaften var to flotte malerier av Arnold Johansen. Jeg var 7 år og illsint.

Han likte å ta inn verden live med stor respekt for natur, kultur og mennesker. Derfor kom Arthur i kontakt med alle typer mennesker og kulturer. Deriblant mine venner som han like gjerne kunne møte eller prate med uten meg. Pappa var en for alle.

Pappa trodde på frihet mer enn noen mennesker jeg kjenner, og slik ville han også leve. «Kjærlighet var å slippe fri» sa han alltid. Da jeg synet han i Bodø på fredag så jeg en mann som så 20 år yngre ut enn sist jeg så han. «Han ser så fredfull ut» sa teknikeren. Jeg sa det var ikke der ute pappa var redd. Pappa var redd grådigheten og kynismen vi ser i verden, og akkurat det forstår jeg godt.

De siste årene av sitt liv bodde pappa på Ingøy i Finnmark hvor han levde nært naturen med jakt og fiske, på vinterne dro han til sitt andre hjem i Peru hvor han hadde eiendom ved Amazonas deltaet. Der andre fant frykt, fant min far utfordring og mestring. Naturen var der han hørte hjemme og det var der han fikk ende sine dager på jorden.

Pappa var først og fremst bestefar, pappa, bror og kamerat. Men for meg var han kanskje mest av alt min aller beste venn og den som virkelig forsto hvem jeg var. Jeg avslutter med å takke Arthur Rubach for at han viste meg alternative og nye veier å leve livet. Uten frykt og påvirkning fra hva andre mente var riktig. For meg er veien videre med han ved min side akkurat begynt. Til vi sees igjen.

“Happy are those who dream dreams and are ready to pay the price to make them come true”