Innspill

Torbjørn Trondsen hevder jeg tar feil om kvotetrekk. Jeg har muligens ikke vært detaljert nok i min beskrivelse, men for alle praktiske formål tar jeg ikke feil, skriver seniorforsker Edgar Henriksen i Nofima i dette innspillet.

Trondsen har brukt Google til å oversette en lovtekst (No. 116/2006 art. 11 para 7), jeg har bedt en islandsk tidligere medstudent, som behersker norsk meget godt, om hjelp. Hans oversettelse er: «Ministeren kan bestemme at fangst av bestemte fiskearter som transporteres ubearbeidet til marked i utlandet, skal beregnes med påslag ved beregning av et fartøys gjenstående kvote. Påslaget skal være inntil 20% for torsk og hyse, og inntil 15% for andre arter».

For at dette skal gjøres gjeldende må ressursministeriet (fiskeri- og landbruk) utarbeide og publisere en forskrift som beskriver hvordan dette eventuelt skal utføres. Ifølge mine kilder finnes ikke en slik forskrift i oversikten over gjeldende forskrifter for 2020 /2021. Det har det heller ikke gjort på mange år. Loven er altså sovende og det er, fortsatt ifølge mine kilder, ikke en offentlig debatt om den bør vekkes til live.

For å presisere: Loven kan gi en mulighet for å straffe et fartøy ved å belaste 15 – 20 % ekstra på kvoten når fartøyet omsetter uforedlet fisk i utlandet. Trondsen og Moxnes foreslår at det i det norske lovverket skal innføres hjemmel for at norske fiskere skal kunne straffes med tilsvarende kvotebelastning når fisken er landet og omsatt i Norge, og den eksporteres uforedlet fersk eller fryst. Det er etter min mening et særdeles dårlig forslag å straffe fiskere med kvotetrekk når det er kjøperne av fisken som velger å eksportere den uforedlet. Dette begrunnet jeg i forrige innlegg (https://www.kystogfjord.no/nyheter/forsiden/Stortingsrepresentant-Bjoernar-Moxnes-og-Island-som-eksempel), og Trondsens anvising av hvordan dette kan la seg gjennomføre endrer ikke min oppfatting av at dette er et håpløst virkemiddel.

Ifølge Trondsen er denne sovende lovparagrafen grunnen til at det i hovedsak eksporters foredlet fisk fra Island. Min oppfatning er at sammenhengen i beste fall er svak, sannsynligvis ikke-eksisterende. Forskjell i lover som regulerer næringen, et at Island har tilgjengelig torsk og hyse stort sett hele året og tradisjon, er etter min mening det som gir best forklaringskraft.

Den viktigste forklaringen er trolig vertikal integrering. I motsetning til i Norge er det etter islandsk lov tillat for fiskeindustrien å eie fiskefartøy. Sist jeg sjekket dette (2015) eide 25 av de største bedriftene på Island 65 % av torskekvotene og fiskeindustriens kontroll skal etter 2015 ha blitt større. Dette gjør at fisket i langt større grad skjer på fiskeindustriens premisser og behov for råstoff til produksjon på industrielle betingelser er et slikt premiss. Det er lovregulert hvor stor andel av kvotene et selskap eller konsern kan eie (14%), og det er sterke begrensninger for utenlandsk eierskap.

Forskjell i tilgjengelighet kommer av at fisken på Island vandrer rundt øya. Dette gjør at det i islandske farvann sjelden tas fangster mer enn 100 nautiske mil fra land. I Norge dominerer sesongfiskeriene og i andre halvår er det ikke fisk tilgengelig på store deler av kysten. Den finner man helst ved Bjørnøya og i Svalbardsonen 250 til 400 nautiske mil fra land. Det er stort sett bare i Øst-Finnmark at det i en viss utstrekning finnes tilgjengelig torsk og hyse hele året.

Island har heller ikke en fiskesalgslagslov. Ca. 25% av bunnfisken omsettes på åpne auksjoner. Et offentlig organ bruker auksjonspris som referanse for godtgjørelse til mannskapet (lottavregning) for de fartøyene som eies av industrien. Holdt opp mot vandringsmønster og eierskap tror jeg ikke omsetningssystemet har stor betydning.

I Norge ligger hovedtrekkene i fiskeripolitikken fast. Hovedregelen er at selvstendige fiskere eier fartøy og at fiskerne kontrollerer fiskesalgslagene. Mens man på Island i større grad har en fiskeri- og forvaltningskultur som prioriterer nasjonal verdiskaping, så setter man i Norge fiskerens interesser først. Da blir det dominerende hensynet effektiv avvikling av fiske, ikke foredling. Dette gjør oss til verdens raskeste fiskerinasjon, ikke verdens fremste.

Trondsen har, som mange andre, et ønske om å få til økt foredling i Norge. Da har jeg den bestemte oppfatning at det må finnes bedre politiske virkemidler enn et vanskelig gjennomførbart, urettferdig og juridisk tvilsomt kvotetrekk. Vandringsmønstret til fisken er ikke under politisk kontroll, det er derimot fangstmønsteret. Når en industrieid flåte ikke er politisk akseptabelt, må det finnes andre løsninger, for eksempel som Trondsen er inne på, periodisering. Ferskfiskordninga, laget for å forsyne fiskeindustein med råstoff utenom vintersesongen, er periodisering i praksis. Denne har fiskeindustrien i Finnmark best nytte av fordi det er her det er fisk tilgjengelig mesteparten av året. Ordningen er ikke populær blant fiskere som ønsker å avvikle fisket raskest mulig og av fiskeindustrien som ikke har god nytte av den. De argumenterer for å fjerne den. Opprettholdelse og eventuell forsterking av ferskfiskordninga vil bidra til bedre industrielle forutsetninger.

Det finnes også mulige tiltak for å få til økt foredling av råstoffet fra trålere med leveringsplikt. Dette har vært, og er, en del av den politiske debatten og meningene er delte. Her vil det kunne finnes tiltak som, til tross for at de er kontroversielle, vil kunne være langt enklere og iverksette enn kvotetrekk.