INNSPILL: Hanna Arctander, daglig leder og Tom Vegar Kiil, leder Norges Kystfiskarlag

Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

NRKs nylige artikkel om den voldsomme inntekten enkelte redere har hatt fra omsetting av kvoter føyer seg inn i rekken av eksempler på hvordan liberaliseringen av kvotesystemet for lengst har vist sin konsekvens: kjøp og salg av fiskerettigheter fungerer som et spekulasjonsmarked der lokalsamfunn og den yngre generasjon uten storkapital i ryggen står igjen som taperne. Struktur var i sin tid et nødvendig tiltak. Men det som skulle være en medisinering for lønnsomhet, har gjennom stadige økninger av strukturtak endt opp som en overmedisinering. Igjen sitter man med en flåte med betydelig økt kapasitet og økte utslipp, der fellesskapets ressurser blir handelsvare mellom et fåtall kapitalsterke redere.

Liberaliseringen av kvotesystemet har skjedd gradvis og i ulike former. Heving av kvotetak, oppheving av fylkesbindinger, samfiskeordninger, struktureringsordninger, kondemneringsordninger og diverse andre ordninger som alle har til felles at flere kvoter kan fiskes på færre fartøy. Det er verdt å påpeke at forretningene til Carl Aamodt, samt flertallige andre norske redere i alle størrelsesgrupper, foregår fullstendig innenfor gjeldende praktisering av lovverket. Det er akseptert politikk og villet forvaltning som har ført til dagens situasjon i kvotemarkedet. I Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet slås det fast at ensidig hensyn til økt lønnsomhet i flåteleddet har svekket og utarmet mange lokalsamfunn, og ført til en mindre variert fiskeflåte med betydelig færre og større fartøy, særlig i lukka fiskeri. Norges Kystfiskarlag har også påpekt hvordan det er problematisk at fiskerinæringa har vært styrt av et dispensasjonsregime, hvor endringer blir til gjennom dispensasjoner som igjen blir omgjort til praksis, og deretter innbakes i forskrifter. Byråkratiet driver på denne måten aktiv politikkstyring, noe som er svært betenkelig. Det bør derfor være klart for myndighetene som nå skal vedta Kvotemelding 2.0 at de ikke kan fortsette å vedta endringer i kvotesystemet uten å vurdere særlig de samfunnsmessige konsekvensene.

De samfunnsmessige konsekvensene av denne frihandelen med felleskapets ressurser er klare. For det første har kvoteprisene vokst voldsomt. Hver gang myndighetene har liberalisert regelverket, eller signalisert liberaliseringer, har kvoteprisene skutt i været, og dette har vært spesielt synlig i den minste flåten: Da daværende fiskeriminister Elisabeth Aspaker i 2014 signaliserte at det ville bli tillatt å strukturere kvoter også for fiskefartøyene under 11 meter, tredoblet kvoteprisene i denne gruppen over natten. Da disse signalene ble endret, holdt prisene seg på samme nivå. Det samme skjedde i hele kystflåten i 2018 da Per Sandberg opphevet fylkesbindingene og kvoteprisen doblet seg over natta. Slike hopp i et marked gir økte muligheter for gevinst gjennom å spekulere. Interessen blant de med mye kapital ser vi skaper konstellasjoner hvor fiskere i flere tilfeller kun er stråmenn og ansatt for å oppfylle deltakerloven på vegne av kapitalsterke investorer med øye for avkastning.

Kjøp og salg av kvoter utgjør i enkelte selskaper en langt større andel av driftsgrunnlaget enn fiskeriaktiviteten. Som NRK tidligere har påpekt har denne utviklingen også økt gjeldsgraden i fiskerinæringen. Et blikk til bankkrakket på Island i 2008 og de omsettelige fiskekvotenes bidrag til denne bør derfor mane til bekymring for denne utviklingen i vårt eget land. Prisveksten på kvotene er en gledelig investering for de som sitter på gullbilletten. Unge fiskere som vil inn i næringen blir møtt med skyhøye krav til egenkapital mens eldre fiskere selger seg ut av yrket til høystbydende.

Etter hvert som ansamlingen av disse gullpapirene er sentralisert på et fåtall hender er verdiene på disse ansamlingene vokst til en størrelsesorden uten like. Spørsmålet samfunnet nå bør stille seg er hvem som skal arve disse verdiansamlingene? Hvor mange lokale fiskere har råd til å kjøpe ut kvotepakker som nærmer seg en milliard i verdi? Det er ikke et veldig stort nasjonalt marked som kan handle i denne prisklassen, og det vil nødvendigvis banke på døra fra utenlandske selskaper og konsern. Et slikt tap av eierskap til nasjonalt viktige ressurser kan vi som samfunn ikke risikere. Dersom eierskapet til fiskeressursene skal fortsette å tilhøre det norske folk i fellesskap, slik Havressurslovens formålsparagraf prektig fastslår, bør det vies oppmerksomhet til varsellampene som i en årrekke har vært lyst for det norske kvotesystemet. Fokuset i kvotesystemet må tilbake til fiskeri og bort fra spekulativ børshandel som kun et fåtall kan delta i.

I disse dager sies det at det jobbes i Nærings- og fiskeridepartementet med å ferdigstille en ny kvotemelding. Kvotemeldingen legger føringene for forvaltningen av kvotesystemet og vil i stor grad påvirke utviklingen i norsk fiskerinæring i mange år fremover. Det er et omfattende arbeid; systemet er innviklet og språket har vært omtalt som et «stammespråk» som flyr over hodet på både riks- og lokalpolitikere som prøver å sette seg inn i materien. Men det ligger makt i språk, og det ligger makt i å utforme et system gjennom så mange dispensasjonsadganger og spesialordninger at kun de viseste menn i fiskeorganisasjonene og embetsverket forstår hvordan vi fordeler felleskapets svært verdifulle ressurser.

Vi tør påstå at fiskeripolitikk egentlig ikke er så vanskelig. Politikerne som skal ta stilling til kvotemeldingen har et ansvar for å løfte blikket og se det helhetlige bildet. Dette bildet er effektivt illustrert av Riksrevisjonen som konkluderte med at de fiskeriavhengige samfunn over tid har hatt en negativ befolkningsutvikling i takt med økt strukturering og bortfall av lokale fiskeleveranser. Vi ser at inntreden av sterke kapitalister i næringen har ført til ytterligere svekking av de fiskeripolitiske prinsipper. Transaksjoner med fiskerettigheter som har som mål å øke en allerede himmelhøy avkastning har ført til at pliktkvotene som ble tildelt industribedrifter langs kysten for å sikre ressurstilgang er flyttet til trålrederier og tåkelagt gjennom strukturering. De fleste av oss som driver i næringa ønsker å bidra til lokal verdiskaping.Men våre lokalsamfunn blir mindre og mindre gjennom konsentrasjon av fiskerettigheter, samtidig som gevinsten i næringa øker. Dette i seg selv er et argument for ressursrentebeskatning vi ikke må overse. Hva næringa mener om ressursrente er ikke så viktig, men dersom vi som deltakere i næringa fortsetter å glemme at vårt ansvar er bredere enn vår nærmeste familie, viser vi samtidig at vi ikke lengre evner å drive med gevinst for samfunnet slik næringa gjorde tidligere. Pliktkvotene som er fratatt industrien, og fordelt til trålrederienes økonomi og strukturpakker er et annet område hvor retning må intensjonskorrigeres. Samfunnene som står uten disse leveransene taper arbeidsplasser og kystflåtens leveranser brukes som alibi for direkteeksport av trålfisk.

Derfor må målsetningen være at kystflåten for fremtiden skal forbli lokal og fiskereid og at pliktkvotene tilbakeføres lokalsamfunnene. Dette er det viktigste premisset for fiskerienes unike rolle og betydning i kystsamfunnene, hvor nærhetsprinsippet sikrer at de som bor nært ressursen skal ha rett til å høste av den. Det er dette formålsparagrafene i havressursloven og deltakerloven er tuftet på. Prinsippene må derfor styrkes og ikke lempes på, og dispensasjoner må strammes inn i overgang til nytt kvotesystem.

Eierskapet til kystens livsgrunnlag er plukket ut av de fiskeriavhengige lokalsamfunn og samlet på et fåtalls kapitalsterke (og nærmest utelukkende mannlige) hender. Det er et demokratisk problem. Det betyr i klartekst at det er det norske folk i fellesskap, gjennom sine tillitsvalgte i Storting og Regjering som bestemmer hvordan ressursene skal forvaltes, fordeles og hvordan grunnrente skal gjenspeiles i samfunnet.