Norsk fiskerinæring er mangfoldig. Det finnes flere eksempler på fiskeri som folk flest knapt nok har hørt om, men som likevel utgjør en viktig del av driftsgrunnlaget til fiskerne og industrien på land. Vassild er eksempel på et slikt fiskeri.

En art som det i lang tid har foregått et kommersielt fiske på og som forsyner norsk industri med etterspurt råstoff som skaper aktivitet og verdier, men som vies lite oppmerksomhet utenfor næringen.

Uttaket av vassild har gradvis blitt redusert de siste årene. Mens det i 2018 ble det fisket omtrent 16.000 tonn vassild nord for 62N, er kvantumet redusert til om lag 7.000 tonn i 2023.

Bildet som tegnes av Det internasjonale havforskningsrådet, ICES, er at det står så dårlig til med vassildbestanden og at den knapt tåler å bli beskattet. Dette stemmer ikke med fiskernes erfaringer. Selv om det aller meste av direktefisket foregår innenfor et begrenset område ved Trænadjupet påtreffes vassilda langs hele kysten fra Skagerrak i sør og til langt opp i Barentshavet. Og tilgjengeligheten er svært god. Fartøyene fisker kvoten sin i løpet av tid.

Norge er kjent for å være ledende på havforskning, men situasjonen for vassild er dessverre lite tillitsvekkende. Vassild er en såkalt datafattig bestand og kvoterådene bestemmes i stor grad av hvordan bestandsindeksen fra Egga Sør-toktet utvikler seg. Dette toktet gjennomføres kun annet hvert år og er ikke designet spesielt for vassild, men omfatter også flere andre arter. At denne datainnsamlingen er sårbar for feil må være helt opplagt, noe også de betydelige svingningene i indeksen bærer bud om. Videre er resultatet fra dette toktet som kun dekker et avgrenset område nord for 62N bestemmende for totalkvoten i hele den norske økonomiske sonen. En eventuell positiv utvikling av vassildbestanden sør for 62N fører derfor paradoksalt nok til at kvoten som fordeles til direktefisket blir lavere, ikke høyere. Det er svært vanskelig å forstå og akseptere at det skal være slik. Det er også vanskelig å forstå at det ikke skal være bærekraftig å høste mer enn 9.500 tonn av en bestand som estimeres til å være på 400.000 tonn, det vil si under 2,5%. Dette er veldig lavt for en kommersiell bestand. Til sammenligning kan man fiske 17.695 tonn vassild ved Færøyene og vest av Skottland, en bestand som er estimert til å være under halvparten så stor. Høstingsraten er der rundt 12% av totalbestanden. Med samme høstingsrate ville norsk kvote vært nærmere 50.000 tonn.

Det har vært mye dialog mellom næringen og forskningen om vassild de siste årene, men så langt har det ikke kommet noe positivt ut av dette. I kvoterådet for 2024 og 2025 foreslår ICES ytterligere kutt. Om rådet vedtas og det i tillegg besluttes å avsette deler av kvoten til bifangst sør for 62N vil det nesten ikke bli noe igjen å fordele til fisket nord for 62N. Situasjonen er tragisk, ikke bare for de 30 fartøyene som har investert i rettigheter og bruk, men også for industribedriftene i land.

Vi støtter målet om at kvoter skal fastsettes basert på en kunnskapsbasert tilnærming, men bærekraftig ressursforvaltning innebærer også et ansvar om å tilrettelegge for at ressursene kan utnyttes. Det er vi ikke i nærheten av å gjøre nå, og det kommer vi heller aldri til å gjøre med mindre det blir gjennomført en fullstendig revisjon av forskningsinnsatsen. I påvente av at dette skjer, bør rådet fra ICES forkastes og neste års kvote settes til minimum 15.000 tonn.

Vassildfisket kan aldri komme på nivå med torsk og makrell, men den representerer et fantastisk potensial likevel. Det er en norsk bestand som gir et glimrende råstoff som både kan bearbeides og eksporteres for konsum. Men ingen kan utvikle en industri og opprettholde markeder på det lave og uforutsigbare kvotenivået vi befinner oss på nå.

Kyrre Dale, Fagsjef industri og handel i Sjømat Norge

Sturla Roald, avdelingsleder i Fiskebåt.