Du leser en meningsartikkel. Den uttrykker skribenten sin mening.

Vi hadde et godt system med fritt fiske som regjeringen Gerhardsen, i anledning av manglende fagkompetanse, industrialiserte med gjeninnføring av trålfiske. Noe som etter kort tid bidro til den øko-katastrofen som rammet Barentshavet og Norskehavet på slutten av 1980-tallet med nedfisking av de viktigste fiskeslagene.

Den statlige utbyggingen av trålerflåten ble et talende eksempel på selvundergraving.

Bremsene måtte settes på, og fiskekvoter innføres. Trålerne fikk fortsette, mens masse sjarkfiskere ble utestengt fra fiske.

Så dristet en utro trålreder seg til å selge den store verdfulle kvoten han hadde til låns av fellesskapets fiskeressurser. Dermed var norgeshistoriens desidert største langsomme ran i gang.

Alle vet jo at vi har ikke lov å selge det vi har lånt. Kjøp og salg av fiskekvoter har vi ikke bruk for. Det tjener bare kapitalkreftene.

Dette er den største katastrofen som noe sinne har rammet norske fiskerier. Deltakerloven er ettertrykkelig neglisjert.  Dagens fiskeripolitikk hviler følgelig på en kriminell handling av dimensjoner. All kapitalløs ungdom er utestengt fra denne kvoteadelen, som dessuten har fått frie hender til å tilrane seg å mye kvoter de evner. Så i dag disponerer denne flåten nær halvparten av den norske torsken. Småsjarkene som er utenfor dette systemet, fisker i dag på restene av en samlekvote.

Forskerne i FN-rapporten «IN DEAD WATER» som kom i 2008, fastslår at trålen er det verste fiskeredskapet som blir brukt. De anbefalte FNs generalforsamling å forby trålfiske i hele verden.

Trålerne går langt til havs og fanger halvvoksen fisk i oppvekstområdet til fisken.

De ødelegger korallrevene, dreper masse yngel og småfisk. Tråleren bruker dessuten 4-6 ganger så mye diesel som den sjarken bruker per kilo fanget fisk.

Trålfiske ble gjeninnført fordi de trodde at trålerne ville være mer stabile råstoffleverandører til fiskeindustrien på land. I dag er de tvert imot i hovedsak fritatt for leveranse i Norge. De leverer fisken i frossen tilstand til bearbeiding i utlandet, og har faktisk ikke bruk for vår kyst.

Det vil være en vinn-vinn situasjon om vi avvikler trålfisket, og tilbakefører fiskeressursene til den kystnære sjarkflåten. Det vil kunne gi tusener av nye arbeidsplasser på vår kyst. Med et mer miljøvennlig fiske ville vi kunne påta land gjentatte ganger å myke fisk som vi gjør i dag, kanskje som estimert: seks ganger så mye.

Vi går garantert inn i en fremtid med stort behov for nye arbeidsplasser. Vi har alle en kropp som trenger mat og mosjon. Ingen plass er det mulig å skape så mange gode meningsfulle arbeidsplasser som i småskaladrift i primærnæringene på sjø og land.

Om ikke våre myndigheter forstår dette og er villige til å ta styringen, vil hele vår kystkultur om kort tid være utradert. Kysten er bosatt i anledning av ressursene, og fisken er ennå folkets eiendom.

Hvor mange vil vel bo på en kyst renskes for ressurser?