Innspill

I siste kommunestyremøte i Senja kommune hadde vi en fiskeripolitisk debatt. Endelig, i den store sjømatkommunen. Bakgrunnen for dette var at ordfører Tom-Rune Eliseussen (SP) i høst har deltatt i et initiativ for å styrke råstofftilgangen i fiskeindustrien, skriver Herbjørg Valvåg, gruppeleder for SV i Senja kommunestyre.

Samarbeidet har bestått av ni kystkommuner i Nord-Norge med tilslutning fra de to fylkeskommunene. Med ordførerne i førersetet har disse kommunene siden september i fjor jobba med forslag til mulige endringer i Forskrift om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelser (leveringspliktforskriften). Forskningsenheten Nofima har vært engasjert i utredning fram mot forslag. Rapporten fra dem var viktig grunnlagsmateriale for behandlinga i kommunestyret.

Denne prosessen har vært konfidensiell fram til offentliggjøring 8. februar i år, men vi som er gruppeledere i kommunestyret ble 10. desember informert om prosess, faktagrunnlag og mulige forslag. Tankegangen fra ordførergruppa syntes å være at det politiske fiskeri-Nord-Norge nå ville jobbe ut fra det viktige ansvaret politikerne har for forvaltning av fiskeriressursene med aktiviteter både på fartøy, i industri og til beste for lokalsamfunn på kysten. Det ville ordførerne gjøre uten påvirkning undervegs fra sterke særinteresser. Gruppelederne i Senja kommunestyre slutta seg til dette. Vi var enige i ordførerens plan om at vi allerede i desember skulle diskutere saka i et slags internseminar i kommunestyret, der Nofima skulle presentere rapport og forslag. Dette ville være kunnskapsbygging og klokt arbeid fram mot å komme videre med vedtak om det som lenge har vært en kinkig og låst situasjon med manglende stabil tilgang på fisk til industrien.

For det overordna målet i ordførerinitiativet er utrolig viktig: Styrke lokalsamfunn og bosetning gjennom å sikre heilårige arbeidsplasser i industrien.

Alle er enige om at forutsetninga for at industrien skal blomstre er at den får råstoff, her mer torsk av fersk og høg kvalitet året igjennom. Vi må imidlertid ikke glømme at det er den tradisjonelle kystflåten, fartøy under 28 meter, som holder liv i norsk fiskeindustri i dag. Dette er også dokumentert i Nofima-rapporten. Trålerkvotene med leveringsplikt, som initiativet diskuterer, utgjør ikke mer enn 18 % av norsk torskekvote. I tillegg sier rapporten at trålerflåten faktisk ikke klarer å svare for sine leveringsforpliktelser. De største kvantaene for trål landes som kjent i Tromsø eller Ålesund som frossenfisk. Mesteparten av trålflåtens fangst går dermed til industri i utlandet.

Vi i SV mener at mer av torskekvoten må gå til kystfartøyene. SV har videre foreslått at nye kvoter skal periodiseres, slik at de ikke tas i en jafs, men fører til aktivitet utover i året. Det er det mest effektive for å sørge for mer råstoff og heilårs arbeidsplasser. For vi må huske at kystflåten er ikke lenger masse små fartøy som ikke tåler sjø. De fleste kan drive hele året. Dette trumfer det opprinnelige og gammelmodige argumentet om at trålerflåten trengs fordi kystflåten ikke kan levere på høsten. For øvrig tar trålerflåten 40 % av torskekvotene midt i skreisesongen. Fra SV understreker vi: Det er kystflåten som sørger for industri i Norge. Trålerflåten sørger for det utenom Norge.

Likevel: Initiativet til de ni kystkommunene sammen med de to fylkeskommunene er bra. Å stille spørsmål ved hvor vidt leveringsplikten for trålere fungerer, det er sunt.

På lik linje med ordfører Tom-Rune Eliseussen og flere andre gruppeledere var jeg glødd over at han hadde bidratt til at Nofima var i gang med et utredningsarbeid. Vi i SV er imidlertid skuffa over at ordføreren hoppa av samarbeidet. Før kommunestyret hadde fått sagt sitt, tomla han sammen med Nergård AS og Sjømatklyngen Senja ned tilrådingene i utredningsarbeidet. Ordføreren og Senja kommune kunne ha slutta seg til et konkret og konstruktivt, men utrolig forsiktig, forslag fra seks andre kystkommuner. Ordføreren ilte i sitt vedtaksforslag til med ei kjent løsning for at man skal dekke over faktabasert diskusjon og interessemotsetninger: En NOU, en lang veg mot løsninger for industri, lokalsamfunn og unge arbeidsfolk, kvinner og menn, i båt og på land. En følger av den streama debatten sendte meg ei melding der vedkommende kalte denne løsninga for politisk gelé. Et godt bilde!

Senja SV foreslo at Senja kommunestyre skulle gi sin støtte til innspillet av 8. februar 2021 fra kommunene Båtsfjord, Berlevåg, Lebesby, Hammerfest, Skjervøy og Vestvågøy: Leveringspliktige trålere må bidra til helårig aktivitet!

Vi mener at dette ville være et lite steg i riktig retning i norsk fiskeripolitikk. Det mente ikke ordføreren og Senja Senterparti. Kanskje ikke uventa. Verre var det at Senja Arbeiderparti gikk sammen med dem – og faktisk imot uttalelsen som fem av partiets kystordførere hadde vært med på å utforme.

Det gode spørsmålet i norsk fiskeripolitikk er fremdeles: Hvem har makta? Svaret på dette er ledetråden til at fiskeripolitiske initiativ oftest ender opp i politisk gelé.