INNSPILL: Geir Ove Ystmark, Adm.dir i Sjømat Norge

Rapporten "Grønn verdiskaping og økt bearbeiding i sjømatindustrien" har nå vært på høring. Rapporten bla lagt fram tidligere i år, av et utvalg oppnevnt av Nærings- og fiskeridepartementet.

Rapporten gir 32 konkrete forslag til tiltak som kan medvirke til en styrking av fiskeindustrien, og dermed også mer bearbeiding. Noen av tiltakene utvalget foreslår innebærer mindre justeringer for fiskesalgslagene. Utvalget foreslår bl.a. at staten oppnevner 40 prosent av styremedlemmene, at lagsavgiften på utenlandske landinger legges på nivå med de kostnader salgslagene faktisk har med disse landingene og det foreslås at vanlige betingelser gjelder for garantistillelse.

Råfiskloven, og senere fiskesalslagsloven har vært, og er fortsatt et viktig fundament for organiseringen av førstehåndsomsetning av fisk. Formålet med loven er å medvirke til en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene ved å legge til rette for gode rammer for førstehåndsomsetning og sikre dokumentasjon av ressursuttaket.

Forslagene som berører fiskesalgslagsloven har, oppskriftsmessig medført stor motstand hos nettopp fiskesalgslagene. Gitt de vide fullmakter salgslagene i dag er gitt, og den maktskjevheten dette gir i førstehåndsomsetning ligger det i sakens natur at dette er goder det er verdt å kjempe for.

Gradvis og, til tider nesten umerkelig har salgslagene bygget seg opp til en maktfaktor i sjømatnæringen. Gjennom den lovpålagte lagsavgiften har de tilegnet seg kraftige økonomiske muskler. Salgslagene er i dag en økonomisk, politisk og organisasjonsmessig sterk spiller i sjømatnæringen. Grensedragningen mot å opptre som bransjeforening er utydelig. Medlemmene i lagene er fortsatt den norske fiskeren, både mannen i båten og mannen i ledelsen av store konsern. Det er derfor helt naturlig at Norsk Villfisk nå igjen legger bredsiden til for å argumentere mot enhver justering i praktiseringen av loven. Enhver justering som reduserer salgslagenes muligheter for aktivt å tilrettelegge for egen medlemsmasse er en trussel.

Den institusjonelle skjevheten i maktforholdet i førstehåndsomsetningen er godt dokument og problematisert gjennom NOU-er, Stortingsmeldinger, ekspertutvalg og rapporter de siste 10 årene. Og sist nå i Bearbeidingsutvalget. Funnene i disse arbeidene, så vel som av avgjørelser i Høyesterett avfeies med den største letthet av Norsk Villfisk.

Som et selvutnevnt nasjonalt analysebyrå har Norsk Villfisk svaret på hvorfor lønnsomheten i deler av industrien ikke er god. Med en selvtillit enhver fiskekjøper kan misunne dem forklares både den manglende lønnsomheten, og industriens overdrevne svartmaling i samme åndedrag. Det enkle faktum at Nofimas lønnsomhetsundersøkelser for fiskeindustrien over de siste 10 år viser driftsmarginer knapt over pluss-streken settes til side. Norsk Villfisk er villig til å konstruere fakta i kampen for egne goder.

Med en fornyet faderlig omhu inviterer salgslagene nå til samarbeid med en kjær motpart. Det er bare så synd at det samarbeidet skal basere seg på det systemet som salgslagene mener har tjent oss så godt. Rammene for samarbeidet skal fortsatt legges av selger, innenfor et beskyttet monopol. Sagt på en annen måte; salgslagene vil gjerne ha forlik, men de vil ikke forlikes.