KRONIKK: Vera Schwach, historiker og forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning og Olav Sigurd Kjesbu, forskningssjef Havforskningsinsituttet
Det er Havforskningsinstituttet og Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) som inviterer til symposium. Rundt 100 eksperter skal se på hvilken betydning Hjorts teorier har for dagens havforskning og videreutvikle dem.
I 1914 presenterte Hjort en banebrytende forklaring på årsaker til vekslinger i bestandene av sild og torsk: Rekrutteringen til bestandene var underlagt årlige naturlige variasjoner. Hans teori er siden brukt på en rekke andre fiskeslag og har lagt grunnlag for havforskning i over hundre år for å svare på hvilke fysiske og biologiske faktorer er virksomme for å bestemme årsklassenes størrelse, det vil si antallet nye individer som slutter seg til den fiskbare del av bestanden hvert år.
Må forske videre
Imponerende nok, Hjort tolket seg ofte fram til mange svar som senere har vist seg riktige, spesielt for våre breddegrader. Til tross for avanserte hjelpemidler og modellverktøy, må vi erkjenne at det må forskes videre for å forstå rekrutteringen til fiskebestandene. Innsikt er viktig fordi rekruttering står sentralt i bestandsprognoser. Størrelsen på rekrutteringen det neste og de kommende årene, danner kunnskapsgrunnlaget for hvor mye fiskerne kan høste av havet i form av kvoter.
Fremdeles mangler det kunnskap samspillet mellom ulike miljøfaktorer, det som gjør at man noen år ender opp med meget sterke årsklasser og andre år med svake. Realistisk er det vanskelig å komme helt i mål: rekrutteringsprosessen er resultat av svært mange, tilfeldige faktorer, hvor én liten endring kan få store konsekvenser over tid.
Sild med fødselsattest
For overvåking av fiskebestandene, utviklingen av nye årsklasser, står alderslesning i sentrum. I 1904 i Hjort fikk ideen å bruke sildeskjell for å inndele silda i bestander og bestemme fiskens alder. Zoologer var kjent med at kunne se tilvekstringer på fiskenes skjell, øresteiner og ryggbein, men Hjort og hans folk i Bergen var de første til å godtgjøre at disse tilvekstsonene faktisk var årringer som dokumenterte fiskens alder. Alderen kunne avleses slik man teller årringer i trær og opphavet kunne leses ved mønsteret i årringene. Sildas skjell og øresteiner ga identiske opplysninger om alder, men sonene i skjellet var greiest å telle.
Hjort hadde en porsjon flaks, for i 1904 skjenket naturen forskningen en sterk årsklasse av norsk vårgytende sild (NVG-sild). Hjort kunne følge 1904-årsklassen i årene fram til 1914 som en «topp» i figuren for sammensetningen av årsklassene i sildefangstene. For torsk viste det seg vanskelig å bruke skjell, og i 1920-årene begynte havforskerne i Bergen å bruke øresteiner. Skjell brukes den dag i dag for bestandsvurderinger av NVG-sild.
Et skattkammer av skjell og øresteiner
Hjort ville blitt forbauset om han hadde visst hvor mye metoden og materialet av sildeskjell og øresteiner er blitt brukt og gjenbrukt siden. Norge har verdens lengste tidsserier for bestandsstørrelse hos marin fisk, representert ved NVG-sild og skrei. Den målrettede innsamlingen som Hjort begynte, og tilhørende biologisk informasjon – fiskens modningsstatus, vekt og lengde – samt god fangststatistikk og overvåkingstokter, har vist seg svært verdifulle for marine bestandsstudier og miljøhistorie.
Studier innenfor teoretisk økologi har sannsynliggjort at bestander som er under stort fiskepress endrer seg ved hjelp av lokale tilpasninger. Mikroskopiske rester av DNA knyttet til øresteiner (og skjell) kan brukes for å undersøke eventuelle endringer i arvestoffet siden det tidlige 1900-tallet med fiskefangster i liten skala, via en kraftig økning over flere tiår til dagens regulerte fiskeri. Forskere som arbeider med «øresteinens mikrokjemi» kan utvinne ulike isotoper fra øresteinene for å antyde hva fisken har spist, eller i hvilket fysisk miljø den har oppholdt seg i.
Denne typen undersøkelser med bruk av materiale fra det historiske skjell- og øresteinsarkivet muliggjør unike langtidsstudier. Tidsserier danner et essensielt datagrunnlag for fremtidsscenarioer og er spesielt viktige nå, for vi forventer at klimaendringene blir særskilt store på de nordlige breddegradene. Det historiske materialet med øresteiner og skjell venter på fremtidige spørsmål – dem som ennå ikke er stilt.
Møte mellom fisk og vitenskap
Havforskningen i Norge var preget av strukturen i fiskeriene, næringens økonomiske betydning og biologien til sild og torsk. Fiskeriene hadde stor nasjonaløkonomisk betydning spesielt på 1800-tallet. Landede fangster vekslet mellom gode og magre år, og fiskere og forskere spurt seg hvorfor fangster vekslet så kraftig. Ute i Europa handlet den store bekymringen om overfiske. Var Nordsjøen og Østersjøen overbeskattet og snart utfisket?
Søken etter naturlige forklaringer på variasjonene som brakte Hjort til forskningsfronten. Norske myndigheter fryktet sviktende innsig av torsk og sild til kysten og ditto fall i eksportinntekter. Våren 1900 vedtok Stortinget å opprette en fagforvaltning for saltvannsfiskeriene med sete i Bergen: Fiskeristyrelsen (fra 1906: Fiskeridirektoratet).
Havforskning ble et samlende punkt i forvaltningen av en geografisk spredd og mangslungen næring. Vitenskap inntok en sterk stilling innad i Fiskeridirektoratet, og den kostbare havforskningen på sin side fikk et institusjonelt feste og finansiering utenfor akademias magre budsjett. Hjort forsket sammen med en liten gruppe kolleger ved og utenfor Fiskeridirektoratet og samarbeidet med ICES. En engasjert deltakelse i et internasjonalt fagfellesskap, en skjellsettende metode og teori bidro til at norske havforskere i Bergen inntok en fremskutt posisjon i internasjonal havforskning.
På tide med en «ny» Hjort
Summen av et samfunnsoppdrag, næringsnærhet og et internasjonalt fagfellesskap, kombinert med rett mann til rett tid og en skjellsettende teori og metode, la grunnlaget for Norges posisjon innenfor havforskning, selv om det har vekslet mellom perioder i fremgang og stillingsstand. Historisk sett er hav og fisk ett av flere eksempler på den rollen naturvitenskap og andre fagfelter har spilt for fremveksten av det Norge vi kjenner i dag.
Siden Hjorts tid har det kommet en rekke nye metoder og synspunkter som har raffinert 1914-teorien, men Hjorts forskning har fremdeles klassikerstatus, hjemme og ute. Vi feirer 150-års dagen med å spørre om Hjorts 1914-teori har nådd sitt metningspunkt og bør få en avløsning. Trenger vi en ny teori for en helhetlig økosystemtilnærming i lys av klimaskiftet med forventede betydelige endringer i det marine miljøet? Kanskje får vi noen av svarene under Hjort-symposiet i Bergen.