Innspill: Torbjørn Trondsen, professor i markedsføring, Kystens Tankesmie AS
Forsker Edgar Henriksen i Nofima sår tvil om forslaget om å innføre en lovhjemmel for å innføre kvotetrekk til fiskefartøy som lander ubearbeidet råstoff for direkte eksport til utenlandsk fiskeindustri – tilsvarende lovgivningen på Island (Kyst og Fjord 12.3.21). Han påstår at islandske myndigheter ikke har innført en slik ordning og at rederiene ikke kan pålegges kvotetrekk for fisk industrien selger uforedlet ut av landet.
Faktum er imidlertid at etter gjeldende islandsk lov kan «statsråden bestemme at fangster av visse fiskearter som blir bearbeidet uferdige til et utenlandsk marked skal beregnes med en belastning når han vurderer hvor mye av fartøyets fangstkvote som nås til enhver tid. Belastningen skal være opptil 20% på torsk og hyse, men opptil 15% på andre arter» («Law no. 116/2006 art. 11, para 7» (Google oversettelse).
Dette er med andre ord en fullmakt som er gitt til den islandske fiskeriministeren – et ris bak speilet. I praksis har dette riset virket. For å unngå å tape kvoter har de islandske rederiene investert i foredlingsvirksomhet. Det er derfor korrekt som Henriksen nevner, at ingen islandske rederier eksporterer ombordfrosset uforedlet fisk til fiskeindustrien i Polen og Kina slik som i Norge. Loven har virket. Det er det som er formålet med lover, ikke å straffe folk.
I tillegg har det også vært en praksis på Island med reguleringer av eksporten av ubearbeidet fersk fisk på to måter: Fisk som blir landes og veid i utlandet får 4 prosent kvotetrekk. I tillegg fastsettes en fast is-prosent på 12% ved avregning av kvoter. For fisk sortert i 20 kilos isoporkasser for grossistmarkedene kan dette være tilstrekkelig med is i kassen. Men for usortert fisk som eksporteres i 350 liters konteinere til utenlandsk industri, gir det et rent kvotetrekk. Dette fordi det er behov for mer is for å bevare fiskekvaliteten i konteineren. I de norske ferskfiskforskriftene har det vært en regel om at i slike konteinere skal ha 60 prosent fisk, 20% is og resten vann for å hindre press på fisken som reduserer kvaliteten. Forskjellen mellom avregnet kvote og faktisk fangst kommer fort opp i 10 prosent ekstra kvotetrekk (88%/80%) ved eksport av ubearbeidet fersk fisk i konteinere. Disse reguleringene bidrar derfor til at fiskerne - ut fra en ren egeninteresse, bidrar til bearbeiding og verdiskaping på land før fisken eksporteres.
Det kan heller ikke være riktig at administrasjon av slike eksportrestriksjoner er teknisk umulige. Til forskjell fra industrien, er ikke fisket underlagt EØS avtalen. Det betyr at myndighetene kan knytte betingelser til tildeling av det den økonomiske verdien som en gratis fiskekvote representerer: Det kan stilles krav om at fisk selges til kjøpere som eksporteres den rundfrosset eller fersk i bulk til utenlandsk industri, får et ekstra kvotetrekk på for eksempel 20 prosent. Dette blir så en del av kjøpskontrakten som fiskesalgslagene må inngå og kontrollere.
Kjøperen – enten dette er rederiets eget salgsselskap eller en annen kjøper, må da til enhver tid kunne legge frem en dokumentasjon for anvendelsen av den kjøpte fangsten før avregning i kvoteregisteret. Dette er ikke komplisert. Slike konkurranseregulerende kontrakter er helt vanlige i næringslivet. For eksempel kan supermarkedskjeder stille krav til underleverandører om ikke å produsere det samme produktet til konkurrentene. På samme måte må en fiskeoppdretter akseptere de kravene som myndighetene stiller for å få byggetillatelse. Tildeling av kvoter er en slik eksklusiv rett til å høste fellesskapets ressurser som det kan stilles krav til. Etterlevelse av slike regler er fartøyeiers og kvotemottakeres ansvar. Det kan de ikke løpe fra.
Henriksen tar også feil i at overføring av kvoter til ferskfiskflåten automatisk vil øke sesongtoppene i fiskelandingene. Myndighetene kan stille betingelser til de som mottar slike kvoter om at fisken skal landes utenom de store sesongfiskeriene. Dette var jo selve forutsetningen for at industrien ble tildelt de leveringspliktige kvotene. Det finnes gode havgående kystfiskefartøy som kan lande fersk fisk også om høstene. Trålereierne kan også – som på Island investere i landbasert foredlingsvirksomhet – for eksempel tining av frosset fisk for foredlig når det er dårlig tilgang på fersklandet fisk. Dette vil i seg selv øke verdiskapingen av kvotene i Norge.
Henriksen har imidlertid rett i at dette tiltaket også vil føre til en viss grad av omfordeling av verdiskapingen i fiskerinæringen. Og det er mye å hente. Etter de sist tilgjengelige regnskapstallene i 2019, var både den gjennomsnittlige avkastningen på kapital og fiskerlønningene per årsverk i trålerflåten jevnt over det dobbelte av til kystfisket og det tredobbelte av inntektene i fiskeforedlingsindustrien.