INNSPILL: Jon Arne Jørstad, Naturvernforbundet i Troms

Naturvernforbundet i Troms sier nei til oppdrett i Kåfjord og andre steder der befolkningen driver kystfiske. Vi støtter derfor kravet fra Bivdu om nei til oppdrett i sjøsamiske områder. Andre organiseringer for norske og samiske kystsamfunn bør følge på. Vi står i fare for å miste vår råderett over disse områdene. Den nye regjeringen ser ikke ut til å innebære noen kursendring for kysten. Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst og havfisket viser at de lokale fiskemottakene forsvinner samtidig som kvoteandeler fordeles bort fra mange kystsamfunn. Parallelt tilbys kystkommuner penger hvis de åpner for oppdrett via havbruksfondet.

Staten har tillatt uhjemlede salg av fiskekvoter uten aktiv politikk for å ivareta foredlingsleddet. Dette, stikk i strid med fiskerilovgivningen og forutsetningen for stengingen av fisket. Oppfølgingen er å lokke kystkommuner til å sette av lokaliteter til akvakultur. Områder som tidligere har vært hav-allmenninger blir tildelt selskap som ikke har lokal tilknytning. Erfaringsbasert kunnskap fra fiskere tilsier at påvirkning fra oppdrett gir alvorlige konsekvenser for kystfiske. Mens både lokale og nasjonale politikere lar seg forføre av «oppdrettseventyret» kan lokale rettigheter til fjordene gå tapt for alltid. Er dette en ønsket utvikling fra regjeringen?

Vi har ikke sett noen klare grep om kystpolitikken etter valget. Noen signal er imidlertid gitt. «Havbruksnæringen skal være trygge på at de ikke blir fordrevet fra sine områder» sier Fiskeri og havminister Bjørnar Skjæran (iLaks 14.02.2022). Fiskeri og havministeren har ansvaret for fiskeri, havbruk og kystforvaltningen i Norge. Når ministeren sier at områdene tilhører oppdrettsnæringen, kan han fort få rett. Havbruksnæringen gis eksklusiv adgangtil å drive langs kysten gjennom offentlige tillatelser. Selv om forutsetningen for driften er offentlige vedtak viser Riksrevisjonen at en ikke forholder seg til de lovgitte rammene for forvaltingens myndighet.

Det historiske utgangspunktet er at den ytre allmenningen tilhører felleskapet. Felleskapet er sammensatt av det norske folk, det samiske folk og alle andre innbyggere i Norge. Områdene utenfor eiendomsgrensene har ingen private eiere. Grunnlaget for felles eiendom bygger på bruk i allmenningen som har vært grunnlaget og er fremdeles grunnlag for bosetning, kultur og levesett langs kysten. Dersom noen skulle ha hevdvunnet rett til områdene så er det kystsamfunnene.

Havbruksnæringen har områdene kun til låns gjennom offentlige tillatelser «med de til enhver tid fastsatte begrensninger av tillatelsens omfang» jf. Akvakulturloven § 5. En tillatelse til å drive oppdrett innebærer altså ingen privat rett til områdene, men et fravær av forbud mot å drive med akvakultur.

«Lokaliseringen gir kun rett til å drive akvakultur på det geografiske området som lokaliteten omfatter. Innehaver av tillatelsen kan bare forføye over området i medhold av tillatelsen og de til enhver tid gjeldende reguleringer. Det er således ingen eiendomsrett som gis innehaver av tillatelse, men rettigheter og plikter som vederlagsfritt kan forandres gjennom endringer i regelverket og som utelukkende er knyttet til tillatelsen» jf. Ot.prp.nr.61 (2004-2005) side 58.

Dessverre uthules lovverket. Til forskjell fra fiskeritillatelser (fiskekvoter) foreligger det ikke et nasjonalitetskrav ved tildeling av akvakulturtillatelser. Tillatelsene kan i motsetning til fiskeritillatelser (fiskekvoter) lovlig omsettes jf. Akvakulturloven § 19 jf. § 4. Dersom tillatelsene innebærer at havbruksnæringen får private rettigheter til områdene, vil disse rettighetene overdras sammen med tillatelsen. Utenlandsk eierskap i havbruksnæringen er økende fra år til år. For næringen samlet sett, viser en rapport fra Samfunns- og næringslivsforskning AS at utenlandske aktører eier 35,4% av produksjonskapasiteten i norsk oppdrettsnæring ved utgangen av 2018.

Havbruksnæringen er altså gitt rett til å disponere rettslig over tillatelsene. «Økende kunnskap og teknologisk utvikling» ser ikke ut til å føre til noen aktiv politikk for håndtering av utslipp fra oppdrettsanleggene (akvakulturloven § 10). Er også myndigheten til å følge opp miljønormen overlatt til oppdrettsnæringen selv å ivareta? Vi ber om at Bjørnar Skjæran redegjør for hva han mener med havbruksnæringen sine områder?

For å hindre at fjordene blir omsatt til utenlandske eiere som John Fredriksen (Kypros) eller Mitsubishi (Japan) må flere si ifra at utviklingen eruakseptabel. Folkets rett til hav- allmenningene må følges opp i praksis. Vi som ønsker levedyktige kystsamfunn, må stå sammen for å sikre kommende generasjoners rett til å livnære seg av områdene. Dette er også helt nødvendig for å få til en forvaltning til det beste for naturen og menneskene som lever her.