Derfor gjør de ikke det de sier de skal gjøre, hver gang de truer til seg rettigheter i norsk fiskerinæring og i Norges Fiskarlag.

Allerede i 1991 hadde de en advarende pekefinger oppe, da landstyret i Norges Fiskarlag fastsatte en meget urettferdig trålstige.

Dette ble gjort uten at spørsmålet engang var ute til høring i organisasjonen.

Fra enkelte fylkesfiskarlag ble det gjort tapre forsøk på å hindre galskapen, men fiskebåts trussel om å forlate det gode selskap slo mot og luft ut av svake godtroende delegater og ledere.

Siden er dette spillet blitt en tradisjon i Norges Fiskarlag.

I 1993 var det Johnny Ingebrigtsen fra Gjesvær som forgjeves prøvde seg på landsmøtets scene.

I 1994 var det muskuløs organisasjonselite i det såkalte Samarbeidsutvalget Nord, som på landsmøtet tok opp problematikken om ressursfordeling, og den skammelige nærmest hånlige skjevhet trålstigen representerte.

Men på nytt var et lite vink om at vi melder oss ut , nok til at kystfiskernes eminente ivaretakere ble pustet på rygg inn i kulissene, hvorfra de i sprukket tilstand krøp frem og meddelte omverdenen at de befant seg i et uføre, og at kystfiskerne hadde tapt det meste.

Kloke meglere med konjakkglassforlokkende overtalelsesevne rykket ut og børstet støvet av stakkarne, og fikk forklart dem at denne urettferdigheten måtte fryses, i den forstand at man heretter skulle la være å snakke om slike uhyggelige ting på hvert eneste landsmøte.

Den tradisjonelle koseligheten måtte ikke få gå til grunne i uenighet mellom kyst og hav - om en bagatell som trålstigen.

Fordelingsnøkkelen blir ikke tatt opp til ny behandling før på Fiskarlagets landsmøte i september 2001, slo meglerne og flertallet fast.

Det berømte 94-vedtaket ble et faktum.

Garvede kystfiskere reiste hjem med halen mellom beina og skrev til fiskeriminister Jan Henry Olsen om hjelp til selvhjelp.

En fylkesformann eller to snakket om å legge seg i hardtrening til neste gang saken skulle opp.

Ellers melder vi oss ut, slapp noen å si.

I disse dager skriver vi 2001.

På siste side i fiskeribladet av 9. januar, beklager Thorleif  Paasche i Fiskarlaget sentralt at høstens forestilling om ressursfordelingen kanskje må utsettes.

Han antyder at ressursfordelingssaken er så stor at arbeidet med kompromissene forhindrer at saken kan behandles av Fiskarlagets landsstyret tidsnok foran høstens landsmøte.

I likhet med oss alle er han også spent på hva det såkalte ressursfordelingsutvalget legger frem den 31. januar i år.

Paasche understreker også at Fiskarlaget må ha tid til å ferdigskrive sitt

manuskript, slik at folk kan få et minimum av tid til å lære sine replikker.

Saken må utsettes, sier han.

Tøvprat- hilser en tilsynelatende forbauset Audun Maråk fra Fiskebåtredernes Forbund til sin motspiller/medspiller Paasche i samme artikkel.

Blir det uenighet i ressursfordelingsutvalget, er det lett for oss å konkludere på et tidlig tidspunkt:

Da går vi ut av Fiskarlaget til sommeren.

Dette er en replikk vi ikke trenger å øve på.

For oss er det lett, ferdig med det.

Ja, godeste kystfiskere.

Egentlig er det vel lett for oss alle å forestille seg hva resultatet av gruppers iherdige arbeid i ressursfordelingsutvalg, organisasjonsutvalg, fylkesfiskarlag, landsstyre og landsmøte har å stille opp, når Fiskebåt tordner denne lille replikken med sprengstoff i, til bunns i ørene på landsmøtets delegater til høsten.

Spørsmålet er om vi fortsatt vi ha det slik.

Spørsmålet er om Norske kystfiskerne vil være organisert på så forkrøplet måte, at vi tilslutt sporløst forsvinner i lommen på vår felles venn og medorganiserte havfiskeren - som sitter på stolen ved siden av oss.

Undertegnede vil ikke bortforklare at det står respekt av en organisasjon som omtrent bare ved å rekke opp pekefingeren, i en årrekke har tvinnet Norges Fiskarlag og våre fiskerimyndigheter om samme fingeren, og tusket til seg rettigheter i Norsk fiskerinæring på bekostning av kyst og kystfiskere.

Samtidig er jeg overbevist om at Fiskebåtredernes Forbund  isolert sett, uten adgang til å iføre seg trøya til Norges Fiskarlag, selv som vorte på NHO`s rumpe- blir som sveklinger å betrakte, stilt opp mot en oppegående rendyrket organisasjon av kystfiskere og kystfolk.

Fiskebåt vet hva de gjør.

Derfor har de aldri gjort det de i et utall år har sagt de skal gjøre – nemlig forsvinne ut av Fiskarlaget.

Snikpeis – er et ord vi beskriver den slags med i Lofoten.

En snikpeis blir du aldri kvitt, hvis han kan utnytte deg.

Det eneste som nytter er at du tar initiativ til å bli kvitt ham.

Det farlige er at den forestilling Fiskarlaget spiller for seg selv og det Norske folk, fjerner fokus fra den katastrofe dette i virkeligheten er.

Kystfisket som grunn-næring for kyst-Norge  i ferd med å bli overlatt til kapitalsterke spekulanter.

Folk som for profitt  med myndighetenes tillatelse bortimot har tømt havet for fisk, har langt på veg fått myndighetenes forståelse for at man også snarest må få legalisert retten til å spise sine naboer.

En meget bærekraftig livsform, basert på prinsippet om likeverdighet og respekt for enkeltmenneske og fellesskap - er i ferd med å bli utryddet.

Kongelige privilegier, konsesjoner og kvoterettigheter til de mest pengesterke, kombinert med en maktbruk historien ikke har opplevd maken til, stjeler fra dag til dag fra oss de ressursene våre forfedre i generasjoner fikk til å leve av.

Dette kan vi ikke sitte å se på lenger.

Alle vi som mener fisken i havet først og fremst skal brukes til å holde liv i flest mulig fiskere og flest mulig fiskebruk - i flest mulig kystsamfunn, må snarest samle oss til kamp mot denne vanvittige maktbruken fra kortsynte beregnelige interesser-.

I en tid hvor Norges Fiskarlag dessverre har nok med seg selv og sitt spill for galleriet, tar vi i Norges Kystfiskarlag tar vi dette på alvor.

Vi er frie til, og åpne for de meste.

Vi rir ikke på prinsipper.

Men denne vanvittige uforstandige utviklingen vi i dag ser i norsk fiskerinæring spesielt, og i norsk kyst og distriktspolitikk generelt, vil vi kjempe mot med nebb og klør.

Til dette trenger vi støtte fra kystfiskere og kystfolk.