KOMMENTAR: Ronny Trælvik, journalist og forfatter

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Faksimile av forsiden til "Vi Menn"

Jeg leser en artikkel om «Utvik Senior» i den siste utgaven av ukebladet Vi Menn, og minnes samtidig mitt livs merkeligste telefonsamtale, tilbake i 2005...

Les Vi Menns artikkel her

Fiskebåten «Utvik Senior» forliste utafor Senja den 17. februar 1978, og det under mildt sagt mystiske omstendigheter. Den første havarikommisjonen konkluderte med dårlig sjømannskap, noe som ble en ekstra byrde for de etterlatte. Senere ble en ny kommisjon nedsatt. Denne kom fram til at båten ble regelrett nedrent av et til nå ukjent fartøy.

Til nå, ja. I denne artikkelen i Vi Menn vinkles det mot KNM «Stavanger» — en av to fregatter som lå i Harstad på dette tidspunktet, og visstnok skal ha satt kursen mot Tromsø, gjennom leia på yttersida av Senja, uten at loggføringer nødvendigvis skal stemme med en slik ferd. I artikkel nummer to i denne serien blir det også pekt på påfylling av et antall liter diesel som ikke harmonerer med hvor mange nautiske mil denne fregatten offisielt skal ha tilbakelagt. Og at fregatten måtte få utført reparasjoner like etterpå.

Ronny Trælvik. FOTO: PRIVAT

Ville spekulasjoner, kaller Alf R. Jacobsen disse påstandene i en kronikk i Nordlys. Han er journalist og forfatter, og har skrevet om forliset ved flere anledninger. Hans teori heller mot en sovjetisk dieselubåt, som kan ha vært på kollisjonskurs med «Utvik Senior» denne skjebnesvangre februardagen. Også det en teori av spekulativ art, naturligvis — men slett ikke umulig.

I 2005 skrev jeg min første bok. Den ga jeg navnet Senjafisket, fordi den skulle handle om fiskeriene rundt Senja — fra gamle dager og fram til da. I den forbindelse føltes det naturlig også å skrive om båter som hadde forlist. Blant flere tragiske endelikt plukket jeg ut «Fritz Erik», «Lutnes» og «Utvik Senior». (I slike tilfeller reflekterer jeg over et moralsk dilemma: Å la de etterlatte få ro og fred — og det med å belyse hendelser av historisk verdi, som fortjener en dokumentarisk beskrivelse. Spesielt for de generasjoner som kommer etter oss.)

Forliset til «Utvik Senior» er blitt solid dokumentert. Ikke minst fordi det fremstår som et bortimot uløselig mysterium. I likhet med forlisene til for eksempel «Western» og «Boye Nilsen», finnes det en mer eller mindre uløst gåte som hviler over tunge skjebner.

Her fra leitinga på yttersida av Senja. FOTO: ARILD D. MOE / TROMS FOLKEBLAD

Året var altså 2005, og jeg tok kontakt med flere aktuelle personer, deriblant Sigmund Fredriksen, som var skipper på «Svein Roger», og befant seg ute i samme område, samme dag. Aller best husker jeg nok møtet med Karstein Fredriksen, en av de etterlatte. I kjøkkenkroken, hjemme i huset hans på Bøvær, oppstod det sterkeste øyeblikket jeg har hatt som forfatter. Vi satt der og pratet i mange timer, mens vi kikket ut av vinduet, mot storhavet utafor og den grufulle skjebnen som rammet hans sønn og åtte andre fiskere den februardagen i 1978. Jeg kommer aldri til å glemme den samtalen med Karstein.

Så kom den andre samtalen — den i telefonen — som jeg innledet dette med. Jeg mente det var på tide å snakke med lederen av den første havarikommisjonen, hvis arbeid og konklusjon hadde vekket denne kraftige harmen på Senja. Som sagt, så gjort. Jeg fant nummeret, og nevnte person svarte i den andre enden. Jeg forklarte at jeg holdt på å skrive ei bok om fiskeriene på Senja, og i den forbindelse ønsket jeg å få mest mulig fram om forliset til «Utvik Senior».

Så kom det. Og dette var det aller første han sa: «Hvilket politisk standpunkt har du?!»

Det er ikke ofte jeg blir satt ut, men dette spørsmålet hadde jeg absolutt ikke forventet. Hva i all verden skulle et eventuelt politisk standpunkt ha å gjøre med min skildring av hendelsen, som forfatter? Hvis det da ikke nettopp gjenspeilte kommisjonens overordnete mål og formodentlige mandat...? Kan hende kan denne holdninga, konkretisert gjennom ovennevnte spørsmål, forklarte mer enn de fem enkle ordene som ble uttalt.

Resten av telefonsamtalen fulgte i mer eller mindre samme spor. Det er simpelthen det mest bisarre jeg har vært ute for noen gang. Ingen overdrivelse! Jeg har skrevet om seansen flere ganger siden, og også holdt foredrag om emnet, hvor kommisjonens leder er blitt sitert — og hver gang ser jeg lamslåtte tilhørere som knapt nok tror det de nettopp er blitt fortalt.

Noe av det mest uhyrlige jeg selv har fått høre, kom fra en av de etterlatte, som henviste til hva en offiser i Forsvaret hadde sagt til vedkommende på tomannshånd: «Dere må jo forstå at vi ikke kan ta hensyn til noen fiskere i denne saken.» Underforstått: Forsvaret av Norge som nasjon er viktigere enn alt annet. Og det kan så være, sånn på generelt grunnlag. Men uttalelsen, hvis den er korrekt sitert, er jo i denne sammenhengen helt vanvittig.

Tilbake til forliset: Personlig synes jeg det virker utrolig — ja, helt ufattelig — at Forsvaret ikke grep tak i det faktum at en menig radaroperatør så to ekko møtes på skjermen (der «Utvik Senior» skulle befinne seg), for så å konstatere at bare ett ekko fortsatte videre! Det virker jo helt absurd at denne kjensgjerningen ikke har ført til en direkte eller indirekte løsning på mysteriet.

HEVET: Motoren fra "Utvik Senior" ble hentet opp av havet i august 2002. FOTO: MORTENSEN,TERJE / VG

Den spisse baugen på en fregatt kunne nok ha forårsaket skadene som ble påvist da deler av vraket ble funnet. Men kan virkelig en hel marinebesetning ha holdt tyst om dette i alle årene som fulgte? Inkludert overordnete og annet militært personell på land? Det virker mer enn tvilsomt.

En sovjetisk ubåt og dens mannskap kunne nok mer sannsynlig vært i stand til å holde en slik hendelse hemmelig bak «jernteppet» under den kalde krigen. Men var dette virkelig synderen? Og får vi noen gang vite sannheten på denne grufulle gåten?

For helt slutt vil jeg bare si at jeg håper vi snart kan få et klart og endelig svar på hva som skjedde med «Utvik Senior». Eller mer konkret: Hvilket fartøy rente den i senk? Og ikke minst at de etterlatte kan få en offentlig unnskyldning for all unødig lidelse som er blitt dem til del. At man slipper å spekulere, og at alle sammen endelig kan få litt ro og fred. Det er i så fall høyst fortjent.