Ut i fra dette intervjuet, oppfatter jeg det slik at fiskerne det henvises til , spesifikt gjelder kystfiskere, som drifter med fartøy fra mindre sjarker og opp til større kystfiskfartøy. "Vi må stille krav til fiskerne. Vi må bli tøffere." sier han og viser til at fiskerne må ta samfunnsansvar.

På hvilken måte skal disse fiskerne ta større samfunnsansvar, og er det rett gruppe kvoteiere, som nå skal stilles til ansvar?

Kystfiskeflåten leverer , nesten uten unntak, all sin fangst i form av fersk råstoff til landbaserte fiskeindustribedrifter. Ingen av disse har dispensasjon fra deltagerloven og dermed ingen samfunnskontrakt. De er dermed ikke underlagt noen lovmessige avtaler, som forplikter dem til skape sysselsetting innen fiskeindustrien. Hvordan de i praksis skal pålegges et større samfunnsansvar enn det de allerede utøver, trenger en utfyllende forklaring!

Helårige arbeidsplasser er i praksis synonymt med helårig filètproduksjon og dermed avhengig av regelmessig tilførsel av fersk råstoff. Dette er ikke kystflåten i stand til. De må i stor grad forholde seg til sesongvariasjoner, varierende værforhold og har begrensede muligheter til å drifte over større avstander. Her er det selvsagt regionale forskjeller innen landsdelen vår, men grunnprinsippet er det samme.

Kun de største kystfartøyene er til en viss grad i stand til å levere egnet råstoff utenfor hovedsesongene. Her er ferskfiskbonus og levendelagringsbonus viktige tiltak for å nettopp sikre dette råstoffet. I tillegg er det kun større fartøy (over 21 meter) som er i stand til å fiske, med tilstrekkelig lønnsomhet og sikkerhet, utenfor Bjørnøya om sommeren for levering på land.

For å få optimal lønnsomhet innen filètproduksjon, må driften være helårig. Perioder uten råstoff vil være svært uheldig og all start og stopp påvirker bunnlinjen negativt.

Det er bare trålere, som kan levere fersk råstoff hele året; uavhengig av sesonger, værforhold og avstander. Her er det to grupper; fiskereide og industriede trålere. Sistnevnte gruppe innehar ca 45.000 tonn torskekvote og leverer samme kvantum sei, hyse mm; totalt ca 90.000 tonn råstoff egnet for filètproduskjon. Denne gruppen har en klar samfunnskontrakt, som moralsk forplikter dem til å sørge for helårig sysselsetting innen filètproduksjon på landanlegg.

Hvordan Frps Bengt Rune Strifeldt kan unnlate å nevne disse industriede trålerne som både har et samfunnsansvar og reelle muligheter til å skape aktivitet innen foredlingsindustrien, er for meg en gåte.

I debatten rundt Kvotemeldingen er det et stort paradoks at kystflåten internt krangler høylydt om detaljer vedrørende sine rettigheter, mens det er helt stille om den store elefanten i rommet; nemlig industrieide trålere.

Avslutningsvis er det gledelig å registrere økt sysselsetting innen filét i Båtsfjord, Havøysund, Myre og Melbu. I tillegg kommer Nergårds vedtak om å etablere filétanlegg i Senjahopen. Dette bør imidlertid bare være starten på en ny æra for mange kystsamfunn. Vi har råstoff. teknologi, marked og vil grunnet Koronapandemien, få tilgang nødvendig kompetanse og mangler derfor bare politisk vilje til å få dette realisert.

Tiden er derfor inne til å gjøre de politiske grepene som kan vitalisere mange kyssamfunn, motvirke høy arbeidsldighet og øke verdiskapningen i vår landsdel.

Jan Harald Jansen

Leder fiskeripolitisk utvalg Senja Arbeiderparti