KRONIKK: Ragnar Elias Nilsen Prof. emeritus UiT - Norges arktiske universitet

Dette er en innsendt kronikk, den representerer innsenderens mening.

De politiske signalene fra den nye regjeringa for to år siden var entydige. Den raske konsentrasjonen av kvoter og fangstrettigheter i fisket skulle stoppes. Etter Riksrevisjonens harde kritikk i 2020 av Solberg-regjeringens fiskeriforvaltning kom AP / SP regjeringens svar i Hurdalserklæringa. De omfattende fellesressursene i norske havområder skal fortsatt fangstes av en variert fiskeflåte med små og store båter. Altså i tråd med den rødgrønne regjeringens politikk med sosial og geografisk fordeling av våre naturressurser og med en mest mulig fellesskaplig utnyttelse av disse ressursene.

Autorisert havrøveri

Det spesielle med fiskeriene er at denne fordelingspolitikken har vært – og må være - virksom både på hav og land; slik en særlig kan se dette nordover langs kysten. Fordeling og langsiktig bærekraft av det som i dag nok er verdens rikeste kystnære fiskeressurser fordrer spredt mottak av den dagferske høykvalitets fisken som kystflåten nå står for levering av. Trålere som opprinnelig fikk leveringsplikt med sin store fangstkapasitet, har forlengst sviktet industrien.

Trålerne og andre større mobile båter har stegvis fått adgang til å levere den ubearbeida fisken direkte til eksport for utenlandsk foredling i Kina eller Polen, etter den neoliberale vendinga hos ulike parti som har preget de siste tiårenes fiskeripolitikk. Mens det opprinnelige vilkåret tidligere var at trålerne som gjenytelse for å få høste en så stor andel av fellesskapets ressurser, skulle levere fisken regionalt for å sikre heilårsdrift på de fiskeriavhengige stedene langs kysten. Men takket være en lemfeldig fiskeriforvaltning og lovhåndhevelse kan nå de store fiskeriselskapa tjene grovt på monopolisering av store biter av kystfolkets fellesressurs. Altså noe som rettelig må kunne karakteriseres som - statsautorisert - «sea-grabbing» / havrøveri av folkets felles eiendom.

Avspora fordeling

En følge er at det store, såkalte «frysehotellet», for mottak og direkte eksport av den ubearbeide fisken i Tromsø er blitt en like viktig trussel mot fiskeindustrien i Troms og Vest-Finnmark som de nye stortrålerne til fiskeriselskapene Lerøy og Nergård. Disse trålerne opererer nå på basis av store oppsamla og innkjøpte kvoterettigheter som gjør at de kan levere over tusen tonn kvitfisk til direkte eksport etter én vellykka tur på fiskefeltene. Og som folk som bor på kysten vet: Denne fisken tas fra mange kystfiskere med egne båter som kan drive med god lønnsomhet, og som kunne levert til fordel for arbeidsplasser og inntekter skapt i lokal fiskeindustri.

En videre følge av rettighetskonsentrasjon og direkteeksport er at det tradisjonelle nordnorske kystfisket med mer bærekraftige, utvelgende redskap fra små og mellomstore kystfiskebåter undergraves hver dag. Dette er det kystnære fisket med utvelgende redskap som juksa, garn og konvensjonell line fra sjarker og mellomstore båter som særlig fangster voksen, gytemoden fisk på sesonginnsigene. Det paradoksale er at dette fisket nå presses ut, trass i at det både er mest bio-økonomisk rasjonelt eller bærekraftig, at det sikrer god lønnsomhet for de mindre båtene og endelig at slik fangst sikrer kombinasjon av den beste kvaliteten og det laveste drivstoffbruket. Det vil si sett i forhold til fisket med ikke utvelgende redskaper som trål, stor snurrevad og autoline på større båter.

Inn mot fjordene

Den skeivfordelinga og de konfliktene som følger naturlig av den pågående negative utviklinga i fiskeriene, har i sommer vist seg i den fiskerike og samisk /norske og kvenske Varangerfjorden i Finnmark. Her har den båttypen som kalles for «stor kyst» kommet heilt mot fjordlinjene og ødelagt for mye av det gode sommerfisket for lokale mindre båter som lokalbefolkninga her har på hyse, sei og annen kvitfisk. Lokale fiskefelt undergraves av de store båtenes aktive - såkalt «effektive» redskap - og fiskebestander i fjorder og sund kan ødelegges. I fjor skjedde det samme i Breivikfjorden lenger vest i Finnmark, før myndighetene grep inn og fikk flyttet fisket med de store båtene lenger vekk fra fjordområdet.

Fra Varanger har kystfisker og fiskertillitsmann Arne Pedersen i Nordlys og fiskeriavisene fortalt oss om det som foregår. De store båtene går heilt inn i fjordåpningene med sine ødeleggende redskap. Følgen blir at det blir mindre fisk og småfisk igjen til lokalbefolkninga. Situasjonen settes på spissen når fiskeriministeren omtrent samtidig – med dårlig timing – går ut og erklærer at: «Nå går det så det suser i norsk fiskerinæring».

Hvilket fellesskap?

Selvfølgelig har ministeren rett: Under og etter Solberg-regjeringa har kvoteomsetninga i fisket nådd nye høyder. Fiskere, rederier og banker tjener svært gode penger på reint kjøp og salg av folkets fiskerirettigheter. Slik dette i sommer også er kommer fram i riksmedia. Etter sigende ligger totalgjelda i den norske fiskeflåten nå på over 60 milliarder kroner. Følgen av dette demonstreres i Varanger: Gjeldstynga større båter må stå på, også om sommeren, for å betjene gjeld på båt, bruk og - altså ikke minst - på kvotegjeld.

Men spørsmålet til minister og til AP / SP – regjering må bli: Hvilket fellesskap skal det gå godt for i fiskeriene? Er det fellesskapet av finanskapital / banker, store rederier og fiskeriselskap, eller er det kystfolkets fellesskap som driver aktivt fiske og fiskeforedling langs den lange og ressursrike norskekysten? Det er mange som venter på svar, både i offentligheten og i den forsinka Kvotemeldinga.