INNLEGG: Finn-Arne Egeness, bransjeanalytiker sjømat, Nordea

Torsken hadde trolig ikke vært der den er i dag, hvis det ikke hadde vært for de rekordhøye torskekvotene i 2013 og 2014 og arbeidet som aktørene nedstrøms i verdikjeden gjorde i denne perioden.

Torsken er den viktigste arten i norsk fiskerinæring. De siste 10 – 15 åra har det vært en rivende utvikling i hele verdikjeden. Mange av endringene som skjedde i forbindelse med de høye kvotene i 2013 og 2014 har videreutviklet næringen, men hva skjedde og på hvilken måte har det skapt grunnlag for dagens høye fangstinntekter fra torskefisket? En slik kunnskap er avgjørende for å forstå veksten i førstehåndsverdien av torsk og er nyttig i arbeidet med å øke førstehåndsverdien av andre ville arter i norsk fiskerinæring.

Finn-Arne Egeness.

Lav pris

Allerede sommeren 2012 falt torskeprisen, fordi markedet fikk kunnskap om kvoterådene for 2013. På grunn av den kraftige kvoteøkningen var mange av kjøperne bekymret for hvem som skulle kjøpe all torsken. Pris ble derfor et virkemiddel for å stimulere etterspørselen. Selv om fangstmengden økt med 32 prosent fra 2012 til 2013, økte ikke fangstverdien med mer enn 5 prosent. I 2013 var snittprisen på sløyd og hodekappet torsk 13 kroner per kilo. Til sammenligning har prisoppgangen på fryst, sløyd og hodekappet torsk i Norges Råfisklag vært på rundt 17 kroner per kilo de siste 12 månedene. Lave priser gjorde at torsken ble tilgjengelig for mange forbrukere i en rekke marked. I tillegg til at torsken var lavt priset, var det enorme mengder med torsk som skulle ut i markedet. Kombinasjonen av mye torsk til lave priser hadde en positiv effekt på etterspørselen og rekrutterte nye torskekonsumenter.

Biprodukter

På grunn av kapasitetsutfordringer i særlig den minste kystflåten, måtte mer torsk landes rund. Det økte råstoffgrunnlaget til fiskeindustrien og la grunnlaget for en kraftig vekst i eksportinntektene fra biprodukter. Før 2013 var de årlige eksportinntektene fra biprodukter av torsk på mellom 50 og 150 millioner kroner. De siste årene har eksportinntektene økt til over 300 millioner. Fiskeindustriens tilrettelegging for at den minste flåten kan levere rund torsk har vært det største produktivitetsstimulerende tiltaket i kystflåten i moderne tid.

Produksjonskapasitet

Med høye kvoter økte eksporten av fersk rund torsk, først og fremst fordi norsk fiskeindustri ikke hadde kapasitet til å foredle all torsken som ble fisket. Mens eksporten av fersk og fryst torsk økte med over 80 prosent, var det en begrenset vekst i eksporten av videreforedle produkter. Den sløyde og hodekappede torsken ble i stor grad råstoff i europeisk fiskeindustri. Tallene fra Sjømatrådet viser for eksempel at eksporten av fersk torsk til Polen tidoblet seg fra 2012 til 2013. Polen er i dag et av de viktigste foredlingsmarkedene for norsk torsk.

I tillegg til at eksporten av fersk torsk økte kraftig, var man også avhengig av foredlingsmarked for den fryste torsken. Eksporten av fryst torsk til Kina økte med over 70 prosent fra 2012 til 2013. Økt konkurranse om råstoffet på industrielt nivå har hatt en positiv effekt på etterspørselen.

Produktutvikling

Foredling nær markedet har stimulert til produktutvikling. I forbindelse med et besøk hos den franske supermarkedskjeden Carrefour i bydelen Gloria i Barcelona i Spania i april, telte Nordea over 30 torskeprodukter. En av produktkategoriene som har vokst mest er fryste utvannede produkter av norsk saltfisk. Den største produktinnovasjonen som kom i forbindelse med rekordkvotene var tinte filetprodukter basert på fryst råstoff. Kategorien er i dag en av motorene i etterspørselen etter norsk torsk sammen med klippfisk.

Landingsmønster

Økte kvoter gjorde at både fangstmengden og antall fiskedøgn økte. Tall fra Fiskeridirektoratet viser at antall fiskedøgn for en gjennomsnittlig torsketråler har økt betydelig siden årtusenskiftet. De siste 10 årene har en torsketråler i snitt fisket en måned (28 dager) mer enn i perioden fra 2000 til 2010. Flere fiskedøgn per fartøy må likeledes sees i sammenheng med struktureringen i flåten. Siden årtusenskiftet er antall norske torsketrålere mer enn halvert. Fordi antall fangstdøgn har bitt en knapphetsfaktor, har flere valgt å lande mer fryst torsk i Troms og Finnmark, hvor avstanden fra fiskefeltene i Barentshavet til frysterminalene er betydelig mindre enn til fryseterminalene på Sunnmøre. Det forklarer hvorfor omsetningen av fryst torsk i Norges Råfisklag har økt på bekostning av Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag.

Den kraftige økningen i torskekvoten ført til et kraftig prisfall, slik at fiskeflåten måtte fiske flere kilo for å oppnå samme fangstinntekt. I ettertid har det vist seg at rekordkvotene ikke bare var en enorm markedsføringskampanje, men de skapte også fundamentet for en massiv produktutvikling og en videreutvikling av torskenæringen. Torskenæringen hadde nok ikke vært der den er i øyeblikket, hvis det ikke hadde vært for rekordkvotene i 2013 og 2014.