Dette er en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Journalist Svein Aam i Sunnmørsposten foretrekker å bruke nordvestlandet i stedet for Sunnmøre når han skal fortelle om de «fryktelige» konsekvensene av kvotemeldinga i Kyst og Fjord. Han hevder at det lille forsøket kvotemeldinga prøver å bidra til for å holde liv i fiskevær i nord, er noe hele landet vil tape på. Historieskrivinga hans er tydelig sett med utkikkspost fra Sunnmøre, selv om han kaller det nordvestlandet aldri så mye.

Han skriver at forutsigbarhet og stabilitet har vært sentralt i fiskeripolitikken.

Realiteten er det stikk motsatte. Hvis en skal snakke om et stabilt mønster i fiskeripolitikken er det at færre rederier har fått hand om stadig større andel av norske fiskekvoter og at kvotene er flyttet ut av Nord-Norge. Det klareste eksemplet er Norges to største trålrederier.  Det største, med en tiendepart av kvotene for torskefisk, er eid av et børsnotert selskap. Hovedkontoret er sentralisert til Ålesund og flyttet fra diverse kystbyer i Finnmark og Nordland. Hvor mye stabilitet har de opplevd de som har vært rammet av denne sentraliseringen?  Det nest største rederiet har fått eiere fra nordvestlandet bortsett fra at 39,9 prosent er utenlandsk eid. Spør beboerne i Gryllefjord eller Bø i Vesterålen hvor mye stabilitet når der ikke er ansatte igjen på fiskebedriftene.  Når trålerne nå driver med superprofitt, så er det ganske klart at avkastningen av nordnorske fiskeressurser i større grad ender opp som aksjeutbytte i Bærum eller London, enn i Stamsund og Berlevåg. Det hører med til historien at trålerne det dreier seg om i sin tid fikk dispensasjon fra deltakerloven - som bestemmer at det bare er aktive fiskere som kan eie fiskebåter – fordi de skulle skaffe råstoff til arbeidsplasser som kunne gi bosetning på kysten i nord et økonomisk livsgrunnlag. I dag skjer det stikk motsatte. Det meste av kvotene fryses om bord og eksporteres ut av landet uten noen bearbeiding på land. Mens havfiskeflåten hadde ca 40 prosent av de totale norske kvotene, gikk 31 prosent av kvotene for torsk, hyse og sei ut av landet som rundfrossen fisk i 2023.

Ett annet stabilt mønster er forståelig nok at arbeidsplasser og bosetting forsvinner fra kysten av Nord-Norge. Men det bekymrer ikke sunnmøringen.