Maria Pettersvik Arvnes og Tor Bjørklund Larsen, seniorrådgivere i Norges Fiskarlag

Dette er en debattinnlegg, det representerer skribentenes syn.

Bevaring av norske kyst- og havområder diskuteres nå i en rekke forskjellige sammenhenger, og det er bra. Tap av natur er en av vår tids største utfordringer. Den nylig fremforhandlede Naturavtalen er én av mange bevaringsprosesser som kommer til å bli viktige premissleverandører for arealbruken av kyst- og havområdene våre i tiden fremover.

Norges Fiskarlag støtter FNs Bærekraftsmål, og vi mener at ambisiøse mål om bevaring av natur er viktig for å sikre naturmangfoldet som vi i fiskerinæringa er fullstendig avhengig av.

Virvar av prosesser

Bevaringsinitiativene er mange, og det er vanskelig å få oversikt. Naturavtalen og Bærekraftsmålene er to eksempler, i tillegg kommer Høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) som har sluttet seg til et globalt mål om 30 % bevaring av havområdene innen 2030. I FN systemet er det også akkurat inngått en avtale (Treaty on the Protection of Biodiversity in Areas Beyond National Jurisdiction (BBNJ)) om biomangfoldet i havområdene utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Nasjonalt gir klimaendringer og økt aktivitet og interesse for kyst- og havområdene nye utfordringer, og Den helhetlige nasjonale planen for bevaring av viktige områder for marin natur (Meld. St. 29 (2020–2021)) er et sentralt dokument i arbeidet med marin bevaring i Norge som slår fast at vi både skal ta vare på naturmangfoldet og utnytte ressursene på bærekraftig vis.

I tillegg er det planlagt å oppdatere de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene i 2024. Forvaltningsplanene skal legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester og samtidig ivareta økosystemene. Regjeringen har også varslet at de vil foreslå en ny havmiljølov.

Hva betyr bevaring egentlig?

For å forstå hva målet om 30 % bevaring betyr, bør noen viktige begreper defineres. Det kan virke som mange mener at målet er 30 % vern, men det er ikke riktig. Både Naturavtalen, Aichimålene, Meld. St. 29 og forvaltningsplanene for havområdene peker på vern i kombinasjon med andre tiltak.

Disse avtalene bruker derfor begrepet bevaring. I begrepet bevaring ligger nemlig at områder enten kan være vernet etter miljølovgivningen, og definert som marine verneområder, eller være forvaltet gjennom «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak», som er tiltak innenfor en sektor som har en bevaringseffekt på biologisk mangfold.

Intakte og robuste økosystem er nødvendig for at vi skal kunne høste bærekraftig og tilby sunn mat også i fremtiden. Men hva betyr egentlig målet om 30 % bevaring av norske kyst- og havområder innen 2030 for oss i fiskerinæringa? Og hvordan har myndighetene tenkt å gå frem når områder skal pekes ut?

Økt høstingspotensial?

Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet har gjort en gjennomgang av hvilke forvaltningstiltak med hjemmel i fiskeri- og havbrukslovgivningen som kan defineres som «andre effektive arealbaserte tiltak». De kom frem til at nesten halvparten av norske havområder er gjenstand for bevaring gjennom arealbaserte fiskerireguleringer. Vi har derfor kommet langt, og har et godt utgangspunkt for utvelgelse av områder for å nå de foreslåtte 30 prosentene i naturavtalen.

Norges Fiskarlag ser positivt på målet om bevaring. Vi mener at gjennom å bevare de rette områdene kan dette også gi en positiv effekt for høstingspotensialet fra havet. For å få til det må næringa som sitter på uvurderlig kunnskap om kyst- og havområdene inkluderes i arbeidet på et tidlig stadium. Dette er det allerede tradisjon for, og lokalkunnskap fra fiskerne har blant annet bidratt til dagens verneområder for korallrev.

Det er derfor avgjørende at norske myndigheter koordinerer de ulike prosessene som er i gang, og at næringa involveres i det videre arbeidet. Slik sikrer vi både bevaring av viktige kyst- og havområder og tilgangen til bærekraftig og sunn sjømat for kommende generasjoner.