Steinar Eliassen

Dette er en debattinnlegg, det representerer skribentens syn.

«En avgjørende faktor for produksjon og sysselsetting i sjømatindustrien er tilgangen på råstoff. I tillegg til råstofftilgang, er god råstoffkvalitet av stor betydning for bearbeidingsindsindustrien.» Dette er ordrett sitat fra rapporten «Grønn verdiskaping og økt bearbeiding i sjømatindustrien» side 42. Videre på side 56: «De store utfordringene for norsk sjømatindustri er fremdeles god markedsadgang og forutsigbar tilgang på råstoff av høy kvalitet. Sjømatnæringens sentrale rammebetingelser er nøkkelen for å løse disse utfordringene. Av denne grunn kan det argumenteres for at den manglende politiske oppslutningen til endringer utgjør et rammevilkår i seg selv.»

Utvalget er altså klokkeklar om at industrien har behov for råstoff. Hvor mener så Tveiterås at dette råstoffet skal komme fra? Er det den sort fisk som mettet 5000 i Palestina for 2000 år siden, hun tenker seg? Realiteten er at pliktkvotene utgjør 15-20 % av totale norske kvoter for torsk, hyse og sei. Om disse hadde blitt ført på land fersk med bearbeidingsplikt i år, ville industrien ikke hatt nedgang i kvotene. Prisene ville ikke gått «til himmels» og de store kundene som kjøper norsk torsk ville ikke vært hypernervøse. Det forhold at de to største trålrederiene sjelden og aldri har tjent penger på sine landanlegg må jo være syretesten på at frysetrålerne ikke fungerer som råstoffleverandører.

Fra Akselsen vil jeg gjerne vite hvilke av de 32 punktene i rapporten som på kort sikt vil innebære vesentlige endringer for industrien? Redusert moms på fisk og endringer i arbeidsmiljøloven er de muligens de eneste, men likevel en ganske liten forbedring. Noen av de øvrige 30 vil i beste fall ha en langsiktig virkning – mange ingen virkning i det hele tatt. Akselsen mener at vi må ha en variert flåte. De største kystfiskefartøyene er i dag langt større enn det trålerne var da de fikk sine konsesjoner. Jeg har ikke hørt noen som vil bannlyse store kystfartøy så lenge de leverer godt råstoff til industrien og holder seg unna fjæresteinene. De som fryser fisken om bord har ikke industrien bruk for.

Det som står i rapporten om grønn verdiskaping, er ikke mye. Det viktigste er: «Regler for utforming av fartøy må sikre en fiskeflåte som er best mulig tilpasset et lavest mulig klimaavtrykk og best mulig ivaretakelse av råstoffet.» s.98. Det burde da være logisk at de største miljøsynderne, trålerne, som har fire-fem ganger høyere klimagassutslipp enn resten av flåten og i tillegg belaster livet på havbunnen, fikk reisepass av rapportskriverne. Det gjelder ikke bare plikttrålerne, men bortimot samtlige norske trålere siden de fikk sine konsesjoner for å sikre arbeidsplasser og bosetting på land. Om det skal finnes en fiskeindustri i Nord-Norge, må det overføres kvoter fra trålerne og til større kystbåter mellom 15 og 28 meter med forutsetning om at fisken bearbeides og bringes på land fersk og med god kvalitet.

Det mest interessante i hele rapporten er bemerkningen om at «den manglende politiske oppslutningen til endringer utgjør et rammevilkår i seg selv.»

Behandlingen som de fiskeripolitiske talspersonene i Ap og Sp fikk etter siste valg, tyder på at observasjonen er korrekt. Også denne regjeringen synes å være innstilt på at fiskeindustrien og mye av kystbosettinga i Nord-Norge bare skal gå «til helvete», hvor nå det enn befinner seg.