Nord-Troms og Finnmark har i løpet av noen dramatiske tiår tapt 2/3 av ilandført fangst. Fra en andel på 24 % i 1985 til 8 % i 2021. Denne nedbygginga har sjølsagt hatt store konsekvenser for bosetting og rekruttering i mange kystsamfunn lengst nord.

1. januar i år gjenoppsto Finnmark og Troms som egne fylker. En stor seier for lokaldemokratiet! Gjennom å ta initiativ til en utvida Fisk- og kystallianse har ForFinnmark og ForTroms utvidet samarbeidet, med fokus på hva vi skal leve av her nord. Vi som har verdens rikeste fiskefelt rett utenfor stuedøra. Mye negativt har skjedd på kysten her nord de siste tiårene:

– Utestenginga av de minste båtene i sjøsamiske områder etter selinvasjonen og lukkinga av kystfisket i 1990. - Røkke-raidet av alle de leveringspliktige trålkvotene i Finnmark, Vesterålen og Lofoten. - Den uregulerte, spinnville kvotehandelen siden tidlig 1990-tall (som nå må ta slutt!). - Den omfattende struktureringen / kondemneringen av mindre båter.

Den dramatiske befolkningsnedgangen i mange kystkommuner lengst nord i landet har sin årsak i fiskeripolitikken, der som nevnt 2/3 del av ilandført fangst er tapt.

Riksrevisjonen dokumenterte og bekrefta denne utviklinga i en knusende rapport i april 2020.

Solbergregjeringas kvotemelding ble i praksis lagt død der og da. De rødgrønne partiene lovte å følge opp Riksrevisjonens rapport gjennom ei ny kvotemelding 2 hvis de vant valget i 2021.

Etter mye uthaling kom endelig ei ny kvotemelding 12. januar i år. På Dagsrevyen fikk det norske folket samme dag vite at nå skal regjeringa ta fra de store og gi til de små. Det skal nå bli ei rettferdig fordeling av fellesskapets fiskeressurser. Dette budskapet har konsekvent blitt spredt i media, blant annet på Lindmo i NRK.

Men det finnes motstemmer. Tora Lind Berg, politisk redaktør i avisa iTromsø, hevder at

«Nord-Norges egen fiskeriminister svikter landsdelen». Hun har dessverre helt rett:

1: Kvotemeldinga unnlater å gå inn på problematikken rundt plikttrålerne etter Røkke-raidet. De får drive som før, med unntak av at de må avgi litt fisk til den minste fartøygruppen. 90 % av fangsten kan fortsatt sendes rett ut av landet.

2: Landindustrien, inkludert de 17 kystsamfunnene her nord der plikttrålerne forsvant fra, er ikke tema i denne kvotemeldinga.

3: De tidsavgrensede strukturkvotene har en anslått verdi på mellom 50 og 70 milliarder kroner. Enkelt sagt kan man si det slik at gjennom forslag X får fiskebåtrederne i realiteten vederlagsfritt beholde halvparten av disse verdiene. M.a.o en storslått gave fra fellesskapet anslått til ca 25-35 milliarder (!!) kroner. Forslag X er Fiskarlaget sitt innspill til kvotemelding, som regjeringa nå, oppsiktsvekkende nok, legger fram som sitt eget forslag.

Forslag X er omstridt, komplisert og det er ikke konsekvensutredet. Riksrevisjonens hardeste kritikk rettet seg nettopp mot manglende konsekvensutredninger av fiskeripolitiske vedtak. NÅ SKJER DET IGJEN! Regjeringen må trekke forslag X.

4: Kvotemeldinga unnslår å offentliggjøre hvilke enorme kvoteverdier det handler om, slik Riksrevisjonen krever. I stedet skal det settes ned et utvalg som skal se utrede dette helt sentrale spørsmålet, mens meldinga bankes gjennom på Stortinget. Lyder det kjent?

Nils Torsvik, tidligere redaktør i Fiskeribladet, sier at kvotemeldinga vil øke kvoteverdiene kraftig for de rederfamiliene dette gjelder, med påfølgende arveproblematikk: "Noe som vil stimulere til salg, heller enn vanskelige generasjonsskifter, splid og spetakkel i fiskerfamilier."

Ifølge Torsvik er vinnerne de kapitalsterke rederne som «nå ser sitt snitt til å kjøpe seg opp til kvotetaket, maks antall tillatte kvoter.» Kvotemeldinga vil altså akselerere nedbygginga langs kysten, mens kvotene samles på stadig større og færre hender.

Disse konsekvensene er stikk i strid med det bildet som selges inn til folk flest gjennom media av kommunikasjonsrådgivere, lobbyister – og fiskeriministeren sjøl.

Det mediespinnet vi nå ser utspille seg rundt kvotemelding 2 er konklusjonen på vel 30 års kynisk, nyliberal privatisering av fellesskapets enorme, evig fornybare fiskeressurser. Det norske folkets arvesølv. Mektige aktører innen finansnæring, organisasjonsliv og politikk leder an i dette ranet av felleskapets fiskeressurser, på tvers av gjeldende lovverk. Med folket og samfunnsutviklinga her nord som salderingspost.

Kravet fra oss her nord er: Stopp kvotehandelen! Tilbakefør strukturkvotene – og på sikt de leveringspliktige trålkvotene - til de kommunene der de hører hjemme, og viderefør dem som uomsettelige distrikskvoter. Fiskere får løyve til å fiske på distriktskvotene. Når disse fiskerne legger inn årene får nye aktive fiskere denne tillatelsen. Slik det ble foreslått av et enstemmig Smith-utvalg i NOU 2008-5.

Stortinget må etablere et fond for å finansiere hjemfall av fiskekvoter.

Uomsettelige distriktskvoter vil sikre framtidsretta, bærekraftige og robuste kystsamfunn i nord!

ForFinnmark v/ Randi Karlstrøm

ForTroms v/ Bjørn Willumsen

Nei til EU v/ Sofie Axelsen Osland

Norsk Bonde- og Småbrukarlag v/ leder Tor Jacob Solberg

Norges Miljøvernforbund v/ Arne Roger Hansen

Bivdu – sjøsamisk fiskeriorganisasjon v/ Inge Arne Eriksen

Ordfører i Vardø, Tor Erik Labahå (Sp)

Fisker Vegard Bangsund (Sp)

Tor Mikkola, fisker og leder i Nordkapp Sp

Benn Larsen, medlem av Tana Sp

Ragnar Elias Nilsen, Professor Em. UiT-Norges Arktiske Universitet