KOMMENTAR: Egon Holstad, iTromsø

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Kommentaren ble først publisert av Itromso.no.

Tromsøordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) ba nylig statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) om å rive ned vindturbinene på Fosen. I omtrent samme åndedrag ber han NVE om en ny utredning for å plassere et havvindanlegg midt i fiskefeltene ved Auvær.

Man skulle tro at naturvern og vindkraft gikk som hånd i hanske. I stedet er det i ferd med å vokse frem en stadig hardere konflikt mellom den yrende kåtheten etter å bygge ut fornybar kraft, på bekostning av både urfolksrettigheter, fiskeri og naturvern på generell basis.

Det er lite rom for nyanser i denne debatten. Det kan saktens fremstå som at man enten er for all utbygging av vindkraft, til land og til havs, ellers så er man i praksis å regne som total motstander av det grønne skiftet. Produksjon av kraft kommer heller aldri til å bli mulig uten å gjøre betydelige naturinngrep, akkurat som produksjon av mat. Vi trenger begge deler.

De siste ukene har mediene vært proppfulle av kronikker, reportasjer og debatter om hva som skal skje i Norge i årene fremover når det kommer til kraft. Hvis vi helt hopper over de etiske problemstillingene, om hva kraften skal brukes til (husholdningsstrøm, oppvarming, elbiler, elektrifisering av fossil industri, kryptovaluta, TikTok-servere etc. For ikke å glemme eierskapet til turbinene og hvor pengene blir av), og vi er enige om at kraft er en nødvendighet, må det selvsagt knuses noen egg om det skal bli kraftomelett.

Det kan likevel ikke være sånn at vi mister hodet i rusen fra det grønne skiftet, at vi slutter å reflektere over store naturinngrep, tilstøtende næringer og den faktiske verdien det er å ha naturområder ubesudlet av inngrep. Det er allmenningen vår det er snakk om her. Naturen til fellesskapet. Det evigvarende arvesølvet vi på nåde har på lån fra våre kommende generasjoner.

Tidlig i desember i fjor slo ordfører Gunnar Wilhelmsen på stortromma og lovde «flere hundre industriarbeidsplasser innen fem år i Tromsø», med forbehold om at han beholder makta til høsten. I et intervju med iTromsø klinte han til med at vi sågar snakket om «tusenvis av arbeidsplasser». Han vil gjøre Grøtsund til industriparken der Tromsø skal manifesteres som Kraftbyen i Nord, så kan Harstad ha oljen og Hammerfest gassen sin.

En sentral faktor for hvordan dette skal gjennomføres kommer frem i et brev han sendte til NVE 31. januar i år, undertegnet av ham selv og Erling Dalberg, konserndirektør for marked og teknologi i Troms Kraft. Brevet har ikke vært innom noen politiske fora. Her har man dårlig tid. Det haster, om Tromsø skal bli med i søknadsrundene for å henge seg på Olje- og energidepartementets oppdrag til Kyst-Norge om å gi innspill for nye områder for opprettelse av havvindindustri.

Én sak er at brevet bare ble sendt til NVE uten at lokaldemokratiet ble involvert. Det som er langt verre er innholdet i brevet, og hvilke planer Wilhelmsen og Troms Kraft har for å løfte industriparken i Grøtsund, som kommunen har investert hundrevis av millioner i, og som de derfor sårt trenger å fylle med næringsaktivitet av noe slag.

Det er uansett ikke tallene som er mest interessant her. Det er derimot de fullstendig uforsvarlige og hodeløse grepene det tas til orde for å iverksette, gjerne fort. I 2012 ba Tromsø kommune og Troms Kraft om en utredning for å konsekvensutrede mulighetene for å lage havindustri i området ved Auvær, på yttersida av Kvaløya. Nå spør Gunnar om å utrede det på nytt.

Auvær er i lita øygruppe i havet nordvest for Røssholmen og Håja, på yttersida av Kvaløya. Auvær er ikke bare et smykke av ei naturperle, der holmer og skjær nærmest kommer opp av havet når du går ut dit med båt på finværsdager.

Det hekker masse sjøfugl der, og er du heldig kan du på én og samme dag se tusenvis av storskarv, teist, lundefugl, havsule, små- og stormåse, terne og den sjeldne og vakre rakkeren rødnebbterne. I tillegg er det kolonier av både havert og steinkobbe, og om vinteren er det store flak av spekkhoggere som jakter lodda, silda og selene der ute. Nise, springere, vågekval, grindkval og spermkval sveiper ofte rundt og forbi.

Faktisk er det så unikt og fint der, og med en så spinnvilt høy artsrikdom, at et område på 25.440 dekar, hvorav 25.112 dekar er sjøareal, i 2004 ble vernet og fikk status som naturreservat av Kongen i statsråd. I praksis betyr det at fra 1. april til 31. juli er det forbud mot ferdsel på land. Selv småfly har forbud mot lavtflyging under 300 meter over området. Auvær skal ikke tukles med.

Hvis man likevel ikke bryr seg om den slags, og synes at naturvern i seg selv er festbremsende tullball, og heller er opptatt av næringsaktivitet, er det verdt å merke seg at Auvær, og områdene rundt, i uminnelige tider, og frem til og med i dag, har vært et av de beste feltene for de lokale fiskerne. I skrivende stund pågår det et storstilt fiske av skrei der, som også leveres lokalt, og på denne tiden må fritidsfiskere være varsomme for ikke å gå inn redskap fra yrkesfiskerne, garn og liner som står tett i tett utover området.

Lokale fiskere jeg har snakket med forteller at når de drar garnene i kanten på vestsiden av Auvær om våren, er garnsteinene dekket av lodderogn. Altså er det gyteområde for en av de mest betydningsfulle fiskene i hele økosystemet, både fiskeriøkonomisk, men også siden den er torskens viktigste byttedyr, mens larvene beites hardt på av den livsviktige silda.

I sommerhalvåret er området, med sine mange grunner, skjær og understrømmer, perfekt for fiske etter den mektige og myteomspunne kveita. I denne sammenhengen skal jeg således unnlate å breie ut om alle lakseoppdrettsanleggene som har smelt opp i samme område som paddehatter de siste årene, og som nå blir enda flere etter sist vedtatte kystsoneplan. Fiskerne er allerede presset fra flere kanter.

Betydningen området har for lokale fiskeriinteresser er også behørig omtalt i den svært detaljerte og omfattende NVE-utredningen. Her er deres egne ord om saken:

«Fra 2001 til 2010 var førstehåndsverdien av fisket i området samlet beregnet til mellom 200 og 500 millioner kroner. […] Tromsø kommune opplyser i brev av 6.7.2012 at deler av utredningsområdet Auvær er regulert til fiske. Bestemmelsene sier at fiske skal prioriteres fremfor annen form for allmenn bruk».

Til slutt slår NVE fast følgende: «NVE konstaterer at utbygging av området vil ha store konsekvenser for fiskeri», før de slenger på at det likevel kan etableres vindkraft der.

Det er åpenbart at den siste setningen er halmstrået Gunnar Wilhelmsen og Erling Dalberg velger å klamre seg fast til, for et av punktene i brevet deres til NVE er som følger: «Auvær har en unik lokasjon for sameksistens med andre næringer og interesser».

Dette er en både lattervekkende og trist pervertering av språket, og minner om de mest høytflyvende, vidløftige og tilsminkede beskrivelsene eiendomsmeglere anvender når de prøver å selge inn dårlige salgsobjekt, som når ei falleferdig rønne blir omtalt som «Et unikt og perfekt objekt for oppussing».

Sameksistens er alltid et ord som brukes hyppig og flittig av dem som stanger på utsiden og vil inn der andre næringer er fra før. Aldri motsatt. Hvis en pepring med vindturbiner av havområdet rundt et naturreservat, midt i et fiskefelt, som har vært det i over tusen år, er «en unik lokasjon for sameksistens», har Dalberg og Wilhelmsen neppe lest utredningen fra 2012, som de altså nå har bedt om å få utredet på nytt.

Det mest oppsiktsvekkende med å pumpe liv i håpet om å plassere havvindindustri ved Auvær er at det ikke engang er spesielt bra vindforhold der, noe man i hvert fall skulle tro var vesentlig for vindkraft, akkurat som at man foretrekker elver med mye fall og vannføring om det skal lages vannkraft. De 67 vindturbinene som dekorerer samme område på landsida, på Kvitfjell og Raudfjell, er i hvert fall plassert der det er gode vindforhold.

I utredningen om Auvær står det svart på hvitt: «Auvær er blant utredningsområdene med lavest middelvind. […] Sammenlignet med de andre utredningsområdene har Auvær relativt dårlige vindforhold».

Men ny utredning vil man altså likevel ha, selv om vindforholdene er identiske med hva de var i 2012. Det hele minner om pasienter som nekter å erkjenne egne sykdommer, og bare fortsetter å oppsøke nye leger helt til de finner noen som sier at alt er i orden. For det er ingenting som har skjedd i naturen siden 2012 som tilsier at det i mellomtiden har blitt kjempelurt å bygge havvindindustri der.

Derfor vil det være urovekkende på mange plan om NVE nå plutselig skulle snu på flisa og bestemme seg for å anbefale havvindbygging som kolliderer med lokal og tradisjonsrik næring (som også handler om fornybar, kortreist, bærekraftig og lukrativ næring, som er noe så attråvedig som produksjon av mat).

Vi trenger kraft. Vi trenger næringsvirksomhet. Vi trenger arbeidsplasser. Men vi må ikke havne i en grønt skifte-psykose, der vi spiller hasard med naturen, kødder med vernede områder, setter til side grunnleggende verdier og skviser ut allerede eksisterende næring. Så dårlig råd har vi ikke. Så dårlig tid har vi heller ikke.