Den nye kvotemeldinga har latt vente på seg. Men Cecilie Myrseth har som ny fiskeriminister vært mye tydeligere i sine uttalelser enn sin forgjenger. Vi har stor tillit til at Myrseth vil legge frem ei ny kvotemelding som følger opp signalene i Hurdalsplattformen om en mer samfunns- og miljøvennlig fiskeripolitikk.

Fiskeriministeren må stoppe den pågående undergravinga av fiskerinæringa i Finnmark. Det meste av fisken i Norge er å finne i havet fra og med Lofoten og nordover. Men andelen ilandført fisk i Nord-Troms og Finnmark er redusert fra 25 prosent av norsk totalfangst i 1985 til 8 prosent 2020.

Tap av fangstrett

Liberaliseringa av retten til kjøp og salg av fiskerkvoter har ført retten til å fiske over på stadig færre og mer kapitalsterke eiere. Det samiske og norske kystfolket sin etablerte rett til fellesressursene i havet er truet, og Finnmark som Norges mest fiskeriavhengige fylke er i ferd å minste sin selvsagte rett til egne fiskeressurser. Med fraflytting fra kyst og fjordstrøk i fylket som lett synlige konsekvenser.

Lovbrudd

Før siste stortingsvalg kom Riksrevisjonen med sterk kritikk av den sentraliserende og monopoliserende fiskeripolitikken. Denne ble definert som et klart brudd med fiskerilovgivning og med Stortingets fiskeripolitiske målsettinger. Følgen er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Hurdalserklæringen har lovet endring i politikken. Dette for å sikre en fortsatt differensiert fiskeflåte og for at fiske og fiskeforedling fortsatt skal være grunnlag for arbeid, inntekter og bosetting langs kysten.

Fortrenging

De siste årene har vi i Finnmark sett konsekvensene av at den ødeleggende sentraliseringa og stordrifta i fiskerinæringa fortsetter, også under den nåværende regjerninga. Store og kapitalbelastede kystfiskebåter med aktive fiskeredskap har fisket helt inne mot fjordlinjene og fortrenger det ellers gode og lønnsomme kystnære fisket med utvelgende og bærekraftige redskaper i fjorder og kystnære områder i fylket.

Dessuten belastes fjord- og kystfiskere i Finnmark, med samisk, norsk og kvensk opphav, av ei stadig mer intensiv oppdrettsnæring. Denne drives i åpne merder med omfattende lokal forurensing og redusert fisketilgjengelighet i tidligere reine sjøområder som resultat.

Slik fortrenging av hevdvunnen lokal bruk av sjøens felles naturressurser gjennom fiskeri- og oppdrettsvirksomhet er et åpenbart brudd med etablert samisk og norsk rettsoppfatning.

Storkapital overtar

Som i fisket i Finnmark, dominerer ekstern storkapital i oppdrettsnæringen. Ingen av oppdrettsanleggene i Finnmark eies av folk i fylket. Den storkapitalbaserte fiske- og oppdrettsvirksomheten fører altså til nedsatt fisketilgjengelighet for småbåtfiskerne i Finnmark.

Tilsvarende har det de siste årene blitt satt inn nye store og kapitalkrevende trålere som leverer nedfryst fangst til direkte eksport på bekostning av lokalt fiske og lokal fiskeindustri i Finnmark og ellers i Nord-Norge.

De økende storkapitalistiske og monopoliserende investeringene på stadig færre hender fører også til tydelig overkapasitet i fiskeflåten. Det er åpenbart ikke fisk nok i havet for å betjene spekulasjonsgjelden i flåten.

Drivhusgass

Det som nå kommer opp som den kanskje viktigste innvendinga mot den pågående fiskeripolitikken er de svært høye utslippene av drivhusgasser fra storbåtflåten. Ny internasjonal forskning viser til den svært uheldige konsekvensen av bunntråling, der slike farlige gasser rives løs fra havbunnen og ender i atmosfæren. Sammen med gassutslipp fra selve drifta av trålerne, regnes det med utslipp per havfiskefartøy på nesten hundre tusen tonn CO2 i året. I Norge kommer dette i tillegg til det ufornuftige med unødvendig drivstoffbruk fra en stor og stadig økende trål- og havfiskeflåte.

Grønt skifte

For storparten av fisken i norske farvann kommer i perioder helt inn mot kysten i samband med gyte og næringsvandringer, og kan her fanges av små og mellomstore kystfiskebåter med utvelgende og bærekraftige redskap i voksen tilstand og med best kvalitet.

Kystfiskeflåten bruker under en fjerdedel av drivstoffet per kg fangstet torskefisk sammenliknet med havfiskeflåten. Det meste tyder nå på at klar hovedvekt på kystfiske og mest mulig lokal ferskfisklevering vil være den beste norske fiskeripolitikken.

Dessuten betyr dette at en overgang til kystnært fiske med bærekraftige, utvelgende redskap og lokal fangstlevering vil være det viktigste bidraget til det grønne skiftet, både fra Finnmark og fra den nordnorske kysten generelt.

Ny fiskeripolitikk?

I sum skulle det være lett å se at den norske fiskeripolitikken burde legges om. Og da altså i den retninga som anbefales fra Riksrevisjonen og som det er gitt løfte om i Hurdalserklæringa.

Omlegging i ei slik retning kan også baseres på den nye innsikten som vi de siste to årene har fått om de skadelige konsekvensene den nåværende politikken har for kystbefolkning, for langsiktig lønnsom bærekraftighet i fisket, for fiskeindustri og for bærekraftighet i det marine og globale miljøet.