Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Det er veldig mye usikkerhet i det å være en fisker, og det minste vi må forvente er at regjeringens kvotefordeling er sikker.

Etter at forslaget til nye kvotemelding ble publisert 12.01.24, med påfølgende kommentarer fra fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth: «Fisken tilhører folket og nasjonen som helhet», fikk vi øynene opp. På ordlyden fra Myrseth kan det nesten virke som om det er noen utenfra som skal ta fisk og verdier fra nasjonen. Men hvem er egentlig disse «bandittene»?

Vi er havfiskerne.

Så snart kruttrøyken etter nyttårsaften har lagt seg står vi opp og møter på kaia. Vi reiser fra våre barn, de aller minste så små at de nesten akkurat har kommet hjem fra fødestua. Andre har blitt større, de skal snart ha sin første skoledag, men pappa er havfisker, han får ikke være med. Om 5–6 uker kommer han heldigvis hjem.

Dette er en helt vanlig hverdag for oss havfiskere. Vi bor på kysten og er i hovedsak helt vanlige mennesker, som betaler skatt til våre kommuner. Vi er vel en del av folket vi også? Svært mye av fisken som vi tar i land etter 5 uker på havet går til produksjon her til lands. For ikke å snakke om ringvirkningene det medfører når vi endelig kommer til land.

På lossedagen står 20 mann klar på kaia, verkstedpersonell fra ulike selskaper står klar til å vedlikeholde deler av båten. Matbutikkene står med hver sine paller med proviant som skal mette det påtroppende skiftet. Et florerende kystmiljø, som alle bistår for at båten tømmes og gjøres klar til sin neste tur ut på det store havet.

Torsken som vi leverer i land, om det er i Tromsø eller i Ålesund, blir bearbeidet innad i landet i like stor grad som fisken fra kystflåten. I disse områdene er fabrikkene og mottakene avhengig av fast leveranse av råstoff gjennom hele året. Vi havfiskere kan nesten skryte på oss å være garantister for dette, da vi driver fiske gjennom hele året. Vi sikrer råstoff, arbeidsplasser om bord og arbeidsplasser på land gjennom hele året.

Nå ønsker regjeringen å flytte 8 prosent av våre kvoter over til andre grupper. Dette gjør at enkelte år blir det vanskelig å lage noe butikk av det å reise på sjøen. Og hva skjer dersom inntektene går ned? Vil vi ha en like sikker arbeidsplass, eller må det til med besparelser som gjør at sikkerheten går ned?

Det har i de siste årene allerede vært store endringer i kvotene våre, og det er svært usikkert hvordan fremtiden vil være med tanke på tilgang på råstoff. Vil totalkvoten fortsette å gå ned? Vil markedet holde seg oppe og prisene på fisken likeså? Dette er faktorer som kan gjøre lønnsnedgangen mye større. Det er veldig mye usikkerhet i det å være en fisker, og det minste vi må forvente er at regjeringens kvotefordeling er sikker.

Vi er heldige i Norge som har en såpass variert fiskeflåte og vi må forstå viktigheten av denne. Det er ikke alle som kan dra helt ut på yttergrensa av vår 200 mils økonomiske sone for å finne fangsten når fisken ikke finnes inne ved kysten. Båtene må da ha en viss størrelse, og dersom de skal både være store og ha sikkerhet i fokus, må kvotene være av en viss størrelse. Havfiskeflåten og kystflåten sammen utgjør fiskeriet i Norge – ikke en av partene alene.