Er det for mange farevarsler?

Ja, til slutt ignorerer folk dem

Nei, bedre med for mange enn for få

Der «Ingunn» skulle tru at nokon kunne bu. Det har nærmest gått inflasjon i ekstremvarsler og farevarsler. Det virker som nettstedene Yr.no og Varsom.no er både gul, oransje og knall røde hele tida. Ja, Yr har til og med fått en egen underside med kun farevarsler.

I det siste har jeg stadig oftere stilt meg spørsmålet om det rett og slett blir for mye? Ja, jeg må bare ha det sagt, vi i mediene hiver oss på. Og det er fordi vi ser at folk aktivt søker informasjon når det går ut varsel fra meteorologer og geologer om «uvanlig» vær og stor fare for det ene og det andre. Men må «alt» stenge ned som om det er korona?

Er alle disse varslene en fare for at vi roper for mye ulv ulv? Altså at vi skriker opp om alle farene, og når det en gang kanskje er skikkelig alvor så bryr ingen seg om det og later som ingenting. Mandag morgen, etter ekstremvarselet søndag, var det nesten helt fritt for biler på min vei til jobb. Mange ble hjemme. Skolene var stengt. Bussene kjørte ikke. Sentrum var uten folk og til og med noen butikker og frisørsalonger stengte.

Tirsdag var det ikke noe oransje eller rødt fare- eller ekstremvarsel, men den kvelden var vinden på det aller sterkeste denne uka hjemme hos oss. Og det hørte jeg mange andre også hadde opplevd. Da måtte jeg driste meg ut for å sjekke tak på garasjer og uthus.

Onsdag gikk det ut et nytt farevarsel for torsdag. Skulle bli nok så ille da også. Mange opplevde kanskje dette været som enda verre enn mandag, selv om restene av uværet «Ingunn» ifølge meteorologene bare så vidt skulle sveipe innom oss. Men på morgenen kjørte bussene, trafikken og livet i sentrum var etter det man kunne observere helt normalt.

Joda, de to dagene gjorde uvær skader for tusenvis av kroner på yttersida av Senja, og en og annen takplate ble nok revet av også lenger inn i landet også. Men når man tenker litt tilbake, og det gjør man jo når man har passert de 50, så har det nå slett ikke vært uvanlig med uvær på vinteren i Nord-Norge. I alle fall ikke av den typen vi har hatt.

En eldre kar jeg snakket med sa sånn smått humoristisk at der han bodde som ung gutt ble taket så ofte revet av i stormen at de bare vurderte å la huset være «kabriolet». Et spørsmål er jo om disse episodene med uvær kommer oftere nå enn før på grunn av klimaendringer. Jeg skal ikke begi meg ut på den diskusjonen, men jeg husker noen vintre som kunne være som en eneste lang snøstorm. Vinteren 1997 for eksempel, for de som husker den.

Men når man går til det drastiske skritt å stenge skoler og innstille alle busser og annen kollektivtrafikk fordi det kan bli uvær. Jeg stiller bare spørsmålet om det har blitt for mye «reddhare-politikk» da. Har vi blitt altfor forsiktig? Eller var vi tøffere før? Jeg kan ikke huske at skolen ble stengt én eneste dag da jeg frekventerte skolebenken. Verken ved varslet uvær eller hvis det faktisk var uvær. Og mye av det uværet den gang opplevdes til tider mye verre enn det ekstremværet vi hadde denne uka her i Midt-Troms.

Særlig én episode har brent seg fast i minnet fra min tid som skoleelev. En gang kjørte bussen utfor veien i et forrykende uvær på vei hjem. I snøføyka var det nok lite bussjåføren kunne se. Langt mindre kunne vi se der bak i bussen. Plutselig smalt det og bussen gjorde flere hopp. Vi endte i blautmyra. Vannet piplet inn via bussdøra mens bussen sto på halvskjeve nedi et myrhull.

Bussjåføren snudde stolen og så på oss og sa noe sånt som at her blir vi stående ei stund, så det er bare å begynne å gjøre lekser. Så gikk han opp på veien for å få hjelp. Og etter ei god stund ble vi dradd opp av brøytebilen mens vi ble slengt rundt i bussen som hoppet og danset baklengs opp på veien. Ble vi evakuert? Nei! Var vi redd? Nei! Var vi tøffinger? Neppe! Kom det i avisa? Nei! Var det ekstremvær? Tja, kanskje etter dagens norm.

Hadde dette skjedd i dag hadde det nok vært i absolutt alle riksmedier. Men det hadde nok neppe skjedd i dag fordi hele skoledagen og busstransporten hadde vært avlyst. Om vi ble mer hardfør av å få være med på slike livets harde realiteter? Vet ikke helt, men det var i alle fall veldig spennende.

Spørsmålet er om samfunnet tar for hardt i, varsler og stenger, eller er det nettopp takket være alle fare- og ekstremvarslene at det ikke skjer alvorlige hendelser med skade på folk og fe? Er dagens ekstremvær bare gode, gammeldagse vinterstormer som vi bør være vant til i Nord-Norge vinterstid?

Det er sikkert et lite dilemma for «værvarslere» og medier — skal vi skremme folk som skal ut å kjøre, reise med båt eller ta bussen, eller skal vi advare med oransje eller rød bakgrunn slik at liv ikke går tapt?