KOMMENTAR: Dag Erlandsen, journalist i Kyst og Fjord

Da Høyesterett avsa Fosen-dommen 11. oktober i fjor, oppstod et rettslig jordskjelv. Nå kommer etterskjelvene.

I forrige uke gikk den sjøsamiske interesseorganisasjonen Bivdu ut og forkynte at den nå skal «stoppe oppdrettsinvasjonen i de sjøsamiske områdene». Med hjemmel i høyesterettsdommen krever Bivdu at 32 nordnorske kystkommuner med sjøsamiske fjorder tar helt nye hensyn når de heretter skal utarbeide sine fremtidige kystsoneplaner.

Oppdretterne, gjennom organisasjonen Sjømat Norge, stiller seg nokså uforstående til utspillet, og skriver i en epost til Kyst og Fjord at «samene i slike saker allerede i dag har en lovfestet innspills- og innsigelsesrett, der det i havbrukssaker foregår i åpne prosesser der alle kan uttale seg».

Svaret fra regionsjef for havbruk i nord, Marit Bærøe, forteller i beste fall at organisasjonen ikke har skjønt noen ting. Dette handler nemlig ikke om avveining mellom ulike innspill og innsigelser, som Bærøe viser til, men om internasjonal rett i forhold til urfolks rettigheter. Gjennom menneskerettsloven av 1999 har Norge sluttet seg til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, dermed har landet forpliktet seg til noe helt annet enn uttalerett for sjøsamiske interesser i nordnorske kommunestyrer.

Bakteppet for denne diskusjonen finner du altså i Fosen-dommen, der samenes rettigheter i to reinbeitedistrikter i Trøndelag har satt bom for vindkraft-investeringer på flere titalls milliarder kroner. At det økonomiske tapet som reindriftsamene ble påført bare er lommerusk mot de førnevnte milliardene, spiller ingen rolle. Høyesterett fastslår at avgjørelsen ikke har med økonomi å gjøre, og at det ikke kan argumenteres for at verken fremtidige arbeidsplasser eller milliarder av kroner skal kunne gi forrang på noen måte.

Og her kommer Bivdu inn. Organisasjonen hevder at liksom reindrifta er en kulturbærer for reindriftssamene, så er fjordfisket en kulturbærer for sjøsamene. Fjerner du driftsgrunnlaget, så fjerner du kulturen, om du snakker om reindriftssamer eller sjøsamer. Dette er to sider av samme sak, og kan reindrifta stoppe vindkrafta, så kan fjordfisket stanse lakseoppdrett. Mener Bivdu.

Den som tror at man kan vinne fram ved å argumentere for arbeidsplasser og investeringer, der man sammenligner med marginal avkastning for sjøsamisk fiskerivirksomhet, har altså ikke fått med seg premissene fra Fosen. Folk med ressurser, planer og muligheter til å ta finnmarksfjordene i bruk til beste for kyst og storsamfunnet, vil kunne oppleve disse premissene svært urimelige. Men slik lyder altså dommen.

Så kommer spørsmålet: Har Bivdu rett? Er det virkelig så enkelt at man bare kan bare flytte Fosen-dommen fra vidda og ut i fjordene, og la jussen fungere på samme måte der ute?

– Ja, svarer Øyvind Ravna, professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø til Kyst og Fjord. Han har spesialisert seg på samerett og 6. februar i år skrev han kronikken «Sameretten etter Fosen-dommen» i det juridiske tidsskriftet Juridika, der han gjennomgikk dommen og konsekvensene av den.

- Kystfisket i Kystfiskeutvalgets virkeområder regnes som en kulturbetinget næring for en minoritet eller et urfolk, og omfattes på samme måte som reindrifta av vernet i artikkel 27, jfr. innstillingen til Kystfiskeutvalget i NOU 2008: 5 Rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Dette fremgår også av havressurslova og deltakerlova, henholdsvis § 6 og § 1a, skriver Ravna i en utdyping til Kyst og Fjord.

- Endrer dommen på virkeligheten?

- Fosen-dommen klargjør virkeligheten.

Ravna mener dommen fra Fosen bør bli pensum for jusstudenter. - Same- og urfolksrett bør bli en obligatorisk del av mastergraden i rettsvitenskap ved alle landets juridiske fakulteter, og ikke bare et litt kuriøst fag som det lille, juridiske fakultetet langt nord i landet underviser i, skrev Ravna sammen med kollegaene Gunnar Eriksen og Ánde Somby i en kronikk i kunnskapsavisa Khrono i november 2021.

- Fosen-dommen har synliggjort behovet for mer kunnskap i den juridiske disiplinen samerett. Hadde den etterlyste kunnskapen vært til stede hos juristene i NVE eller Olje- og energidepartementet ved behandlingen av konsesjonsvedtaket, kunne staten trolig spart seg for nærmere et titalls milliarder kroner, skriver han.

Om man er enig eller uenig i dette, spiller ingen rolle. Her er det norsk rett som gjelder, og i en eventuell rettssak vil domstolene måtte forholde seg til Norges folkerettslige forpliktelser.

Høyesterett har talt, og det er neppe bare NVE eller Olje- og energidepartementet som må oppdatere seg. Sjømat Norge, saksbehandlere i 32 nordnorske kommuner, forvaltning og politikere langt fra Fosen må nå lese igjennom dommen før de gjør nye vedtak.

Noe annet kan bli dyrt.