Lars Kufaas, jurist Morten Walløe Tvedt, førsteamanuensis i offentlig og internasjonal rett og fylkesleder i Rødt Møre og Romsdal

Fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen skriver i Kyst og Fjord (les innlegget her) at det er feil at Kvotemeldinga innebærer et steg i retning av privatisering. Han har rett i at «de viltlevende marine ressurser» ligger til fellesskapet (havressurslova § 2). Den rettslige utfordringen for Stortinget er å sikre at dette prinsippet følges i framtida. Situasjonen i dag er at praksis har sklidd bort fra dette prinsippet. Stortinget må gi klare regler til forvaltning og domstolene for en fremtidsrettet forvaltning av fiskeressursene. Fiskeriministeren svarer heller ikke på hvorfor han suspenderte bearbeidelsesplikten første dag på jobb. Vi etterlyser en begrunnelse for dette.

Lars Kufaas og Morten Walløe Tvedt.

De viltlevende marine ressurser er en felles ressurs etter havressursloven. Systemet er at staten tildeler adgang til å ta ut ressurser til hver fartøyeier etter tillatelse (kvoter). Den nye Kvotemeldinga foreslår felles terminologi for deltageradgang og spesiell tillatelse/konsesjon. Det ligger også et forslag på bordet om å gjøre store endringer i deltakerloven. Uavhengig av terminologi, handler kvotesystemet om å gi adgang for private til å høste av ressursene i havet. Uten regulering av retten til å høste ville ressursgrunnlaget blitt truet siden kapasiteten til fiske og tråle er større enn det havet kan reprodusere. Tildeling av kvoter skjer i dag gjennom flere forvaltningsvedtak delvis med grunnlag i havressursloven og delvis i deltakerloven. Lovforslaget legger opp til å flytte regler om systemet for fiskekvoter fra havressursloven til deltakerloven.

Det rettslige utgangspunktet for forvaltningsvedtak er at de kan endres og justeres over tid. Mens Grunnloven gir et sterke vern av eiendomsrett. Fiskekvoters rettslige status, som forvaltningsvedtak eller rettighet, var oppe for Høyesterett i 2013. Spørsmålet var om strukturkvotene var beskyttet av Grunnloven mot senere endringer så lenge kvotesystemet består. Flertallet slo fast det grunnleggende prinsipp om at «utøving av fiske ikke er en rettighet, men er avhengig av tillatelse fra offentlig myndighet.» Et knapt flertall la til grunn at kvotene kunne endres. I dommen stemte 8 av 17 dommere for å gi trålerrederen strukturkvoter uten tidsbegrensning (Rt-2013-1345). Et mindretall på tre dommere bygget på at kvotene var blitt «eksisterende formuesrettigheter», og altså formuesgoder som beskyttes av Grunnloven. Høyesterett var delt på midten i 2013. Dommen aksepterte med hårfin margin at det rød-grønne flertallet i 2007 kunne endre reglene som ble gitt av Svein Harald Ludvigsen i 2005 (rett før regjeringsskiftet), uten hinder av Grunnlovens regler.

Det er et behov for at Stortinget avklarer disse spørsmålene. Det ser ikke ut til at verken fiskeriminister Ingebrigtsen eller regjeringen vil ta innover seg alvoret i den rettslige kritikken som foreligger. Man trenger ikke vente på Riksrevisjonen for å finne ut at det foreligger et gap mellom det som Stortinget har bestemt (lov) og den praktiseringen av lovverket som Regjeringen tillater. Praksisen har utviklet seg vekk fra lovens intensjon. Regjeringer har ikke grepet inn overfor uformelle overdragelse av kvoter, eller «kvotekjøp». Loven eller kvotevedtakene har ikke regler som åpner for slik handel med kvoter. Praksisen som lar slik handel med kvoter skje er aldri innført i lov eller forskrift.

Det kan se ut som at de som ønsker handel med kvoter ikke har flertall for å gjennomføre det i Stortinget. Derfor har skiftende regjeringer latt det skje uten gyldig rettsgrunnlag. Handelen har stor innvirkning på fordelingen av fiskekvotene. Slikt salg presser opp prisen. Det skaper et press mot de små kystfiskerne og er med på å gjøre det vanskelig for ung uetablert fisker å komme inn i næringa.

Når fiskeriministeren skriver at «Havressursloven slår fast at de fisken tilhører fellesskapet i Norge» (sitatet er faktisk slik), så er dette bare det formelle utgangspunktet i loven. Når regjeringen i Kvotemeldingen forslår å fjerne dynamikken i fiskerilovgivningen, så vil disse endringene sammen med den ulovlig praksisen kunne bli argumenter for at kvotene seinere vil få grunnlovsbeskyttelse og dermed bli umulig å endre. Som Rødt riktig påpeker i kronikk i Nordlys den 15. april vil denne ulovlige praksisen lett kunne bli brukt som argument for at kvotene er privat eiendom i strid med havressursloven og deltakerloven.

Stortinget står overfor forslag til lovendringer og en Kvotemelding som sammen kan endre fiskerinæringen langs kysten for alltid. Det må settes av mer tid mellom Riksrevisjonens rapport som er varslet den 28. april og behandlingen av så viktige spørsmål i Stortinget. Fiskerinæringen er helt sentral for Norges økonomi også i tiden etter koronakrisen. Da må ikke hastevedtak i skyggen av pandemien lage rettslige hindre for politiske muligheter for framtidas fiskerinæring.