INNSPILL: Tor Alvestad

(Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.)

Alle fiskeartene som oppdrettslaksen får i fôret er fullverdig mat og delikatesser som de er, og på lik linje med de artene vi er vante med. Det har forskere, sportsfiskere/artsfiskebloggere og kokker for lenge siden lært oss.

Søk på internett med søkeordet: Kolmulefiske > bilder. Se de enorme mengdene med fisk i lange fullpakka trålsekker. Skipperen på en av disse trålerne forteller at under «et eventyrlig fiske,» vel å merke, fylte de trålen med 1000 tonn kolmule på tre minutter. Denne fisken burde vært fanget og produsert i mindre kvantum, og med topp kvalitet til forbrukerne som et ufravikelig krav.

Flere sportsfiskere/bloggere har systematisk testet alle artene villfisk du finner i menyen som oppdrettslaksen får. Artsfiskeblogger Raphael Pedersen er én av dem. Han sier: «Jeg brenner for fiske og det matfatet som finnes i Norges hav. Det huser definitivt noe av den fineste sjømaten i verden og må fremmes mer». Journalist Bård Amundsen i forskning.no bekrefter også at «industrifisken» er fullgod matfisk.

Verden kunne fått velsmakende villfisk av en lang rekke arter i stedet for ensidig oppdrettslaks, som etter min mening ikke smaker virkelig laks. Mange av artene i laksemenyen er fet fisk med A og D-vitaminer, omega 3 og med nesten dobbelt så mye protein som hos laksen. Med de effektive produksjonslinjene som finnes idag, kunne vi for eksempel fått kjøpe «blodfersk» singelfrosset og isglasert hel sild, slik fet fisk holder seg best. Eller som filét, frosset på samme måten, for de som ikke ville sløye. Alt i forbrukerpakninger på 1 - 5 kg eller mer. Pakket i esker av papirkartong og i tynt papir, slik det var gjort på 50-60-tallet. Ingen plast!

Mange er kompetent til å gjøre sløying og filétskjæringen selv. For de som ikke har lært det, kunne innpakningen vise en link til YouTube med undervisning på video av en profesjonell filétskjærer. Premien for å gjøre dette, ville være førsteklasses og velsmakende mat til store og små, og til en rimelig pris. Dette kunne gjelde for alle disse fiskeslagene. Som grillmat er alt dette ypperlig.

På 1950–1960-tallet kunne man til og med få kjøpt sildekaker, kvernet med bein! Hvorfor finnes ikke dette? Jeg er ikke i tvil om at bare i Norge, er markedet stort for ferskfrosset fisk av alle artene i laksemenyen, — og i verden forøvrig, formidabelt. Topp kvalitet og god markedsføring med smaksprøver på de ukjente artene på stand i butikkene, er det som skal til.

Vårt problem er at myndighetene våre har laget et kvotesystem som tillater at fiskeressursene kan samles på få hender. Og fiskeflåten i dag leverer fangster så store at av tids og kvalitetshensyn må alt av filét eller rund sild produseres frosset i 20 kilos esker. Så leveres alt til videreforedling i inn og utland. Når dette markedet er mettet, er det stopp. Deretter går både sild og makrell til fôrfabrikkene. Og vi får nøye oss med å steike lettsalta og utvatna sildefilét, og spise kryddersild og røykasild.

Førstehåndsprisen til fisker er fra cirka 2 kroner per kilo til konsum, og 4 kroner til fiskemel. Prisen på fisk med toppkvalitet fanget for konsum, må nødvendigvis bli høyere. Men i dette vinduet mellom førstehåndspris til fisker, og en uttsalgspris til forbruker som står i et rimelig forhold til kostpris, må det likevel være god fortjeneste å hente på ferskfrosset hel fisk, og med normal fortjeneste i hvert omsetningsledd — ikke ågerpris.